Materialisme

En ting jeg aldri har skjønt meg på, er behovet for å bruke haugevis av penger på merkevarer eller det "nyeste" for å fremstå som en som har mye penger - at det at man eier visse gjenstander liksom skal gi deg en viss "status". Det er denne atferden og dette tankesettet jeg forbinder med begrepet "materialisme". Nettopp dette med å kjøpe unødvendige gjenstander, kun fordi det er det "nyeste" eller fordi man mener det vil gi en viss status å eie disse gjenstandene. Jeg har en teori om at materialisme og dårlig selvbilde henger sammen. Man synes ikke at man selv er god nok, så derfor føler man at man må imponere med gjenstander eller med "status".

Det er helt hinsides å lese om ungdom i Oslo som føler seg presset til å måtte kjøpe jakker eller vesker til 10.000,- kun for å passe inn. Dette er en mentalitet som er med på å bekrefte at det å bare være seg selv ikke er godt nok. At du er nødt til å eie visse gjenstander for å bli akseptert. I stedet for å fokusere på å utvikle en god personlighet og sunne verdier og moraler, blir det fokusert på økonomi og status. Det er tragisk og helt sykt. Det er ikke bare ungdom som kan bli overbevist til å tro at materielle gjenstander er viktig - det finnes jo haugevis av eksempler fra programmet "Luksusfellen". Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg synes vel bare det er trist at så mange mennesker lider av dårlig selvbilde, og hvor stor makt penger har. Det er så merkelig at det finnes mennesker som dømmer andre ut fra økonomi og hvilke merker det er på klærne deres. Dette er jo overhode ikke viktig. Det som betyr noe, er hvem du er som person: Om du løfter opp andre mennesker eller om du bryter dem ned. Det spiller ingen rolle hvor mye penger du har eller hvor mange dyre ting du eier - det er holdningene, atferden og personligheten din som burde være i fokus.

Penger i seg selv er et merkelig konsept. Mynter og pengelapper har jo ikke store verdien i seg selv - det er vi mennesker som har gitt disse verdi. Penger er jo egentlig bare et tall på kontoen din, som symboliserer hvor mye valuta du har. Er det ikke rart at vi (eller forgjengerne våre) har skapt et system som tvinger oss til å bruke størsteparten av livet på å jobbe, slik at man skal ha råd til å leve?

Uansett, håper du som leser dette får en fin dag.

Teknologi, kropp og språk

Jeg føler at jeg er en veldig lett begeistret person. Jeg synes det er helt utrolig at mennesker har klart å finne opp måter å utnytte energi på, at det finnes ting som mobiler, datamaskiner, internett, kamera, fly og biler - bare tenk på hvordan disse fungerer. Tenk at det går an å fange et øyeblikk i tid og rom ved hjelp av et kamera. Det er jo fantastisk. Med tanke på den teknologiske utviklingen som har skjedd de 100 eller til og med de siste 50 årene, er det sykt å tenke på hvilken teknologi som kanskje finnes om bare 50 år. Det er nesten bare fantasien som setter grenser.

Jeg synes også det er helt utrolig hvordan kroppen fungerer - bare tenk på konseptet "syn". Vi har et squishy organ som er festet til hodet vårt, som gjør at vi kan se hva som foregår rundt oss. Det er så rart og fascinerende. Jeg har ofte lurt på om mennesker ser det samme, om vi for eksempel ser de samme fargene. Hvordan kan vi vite at alle ser de samme fargene? Det kan jo hende at alle ser cirka samme farge, men at det er variasjoner i fargen man ser. For eksempel havnet jeg og to venninner på barneskolen i en heftig diskusjon om luen til den ene var blå eller grønn. Jeg var fast bestemt på at den var én farge, mens de to andre mente den var den andre fargen. Man kan jo aldri se eller vite hva andre ser - for man har jo kun sitt eget syn å gå ut fra. Det er også fantastisk å tenke på hvordan hjertet, hjernen og alle organene fungerer. Tenk at hjertet pumper av seg selv - og at vi har blodårer som sirkulerer blodet rundt i kroppen vår, og sørger for at oksygenet kommer frem i hele kroppen.



Det er også fascinerende hvor stor kapasitet hjernen vår kan ha. Tenk hvor mye informasjon som lagres i en hjerne (og videre i kroppen). Alt man lærer seg: hvordan man utfører ulike bevegelser, hva ulike lyder og ord betyr, og hvordan man setter dette sammen til setninger (ofte på flere språk), å lese, å skrive. hvilke normer og regler som er gjeldene, sosiale koder, navnet til alle man kjenner, navnet på ulike gjenstander og fenomener, fagstoff og matematiske formler, trafikkreglene, hvordan man kjører bil - listen fortsetter. Hjernen lagrer minner - og de opplevelsene som har fått oss til å føle noe, er de hjernen husker best. Enten disse følelsen var frykt eller glede. Man husker filmer man har sett, bøker man har lest og musikk man har lyttet til. Hjernen er fantastisk.



Tenk hvordan mennesker ha skapt ulike språk, og hvordan vi forstår disse språkene. Dette har alltid fascinert meg. Hvordan fant de ut at ordet "stein" skulle brukes til gjenstandene vi omtaler som steiner? Alle ord som finnes i dag er jo bare lyder som er sammensatt i en viss rekkefølge, som må ha blitt akseptert og brukt av en gruppe mennesker for å beskrive ulike ting - og så har dette blitt overført fra generasjon til generasjon. Det er jo vi mennesker som har gitt disse ordene mening. Jeg elsker å lytte til mennesker som snakker et språk jeg ikke forstår - det er så fascinerende hvordan det finnes så mange ulike språk, og hvilke forskjeller og likheter som finnes mellom disse.

Hvis jeg er på sted med mye folk - hvis jeg for eksempel slapper av i en park - pleier jeg å undre meg over hvordan livet til tilfeldige mennesker som går forbi ser ut. "Jeg lurer på hvor hun er på vei". "Tro om hun er lykkelig". "Lurer på hva han tenker på". "Lurer på hvordan livet hans har vært". Det er helt merkelig å tenke på at hvert eneste menneske som man ser og møter, også har et eget liv, en egen familie og venner, minner, følelser, erfaringer, tanker og drømmer. Alle opplever jo livet sitt fra sitt eget ståsted - alle er individer, men alle er også en del av et større fellesskap.



Er det noen andre der ute som lar seg fascinere like mye som meg? Ønsker deg en fin dag!

Vakker?

Enten vi liker det eller ikke, så lever vi i et ekstremt utseendefiksert samfunn. Det er så utrolig trist at det finnes så mange mennesker som er misfornøyde med hvordan de ser ut, og som vurderer verdien sin som menneske ut fra hvordan de ser ut. Jeg vet selv hvordan det er å hate sitt eget utseende - å føle seg så stygg at man isolerer seg fra omverdenen. Det er kjempehardt å vokse opp med å hate seg selv, og jeg skulle ønske at dette ikke var tilfelle for noen andre. Media mater oss med photoshoppede reklamer og artikler som skriker "Du er ikke god nok", mens de tjener penger på usikkerheten vår.

"If the whole world was blind imagine how different our perception of beauty would be". Hvem er det egentlig som bestemmer hva som anses som vakkert? Og hvorfor betyr utseende noe i det hele tatt? Det er ikke akkurat slik at man kan noe for hvordan man ser ut.

Utseende ditt kan ikke fortelle om du er en god person eller ikke. Det kan ikke vise alle de gode og de mindre gode egenskapene dine. Det kan ikke fortelle hvilken humor du har, eller om du er redd for høyder. Du kan ikke vite hvem en person er kun ut fra hvordan de ser ut.



Jeg tror at mange voksne ikke er klar over hvor stor påvikningskraft de har på barna sine. Jeg tror ikke alle vet at dersom du som voksen klager over eget utseende eller vekt foran barna dine, eller kommenterer utseende til noen på gata eller på TV, at dette kan påvirke måten barnet ditt ser på seg selv også. Monkey see, monkey do. Jeg mener også det er viktig å være bevisst på hva man roser barn for. Skryter man mest over utseende deres, eller mest over de gode egenskapene deres? Jeg tror det er viktig med en balanse. Selv vokste jeg opp med å høre hvor vakker alle (hovedsakelig familie) synes søsteren min var, mens jeg selv aldri fikk lignende kommentarer - med mindre jeg hadde pyntet meg. Og hun vokste opp med å høre hvor flink og smart jeg var, mens hun selv sjelden fikk samme skryt. Og mitt barnehode tolket dette slik: Hvis de voksne sier at søsteren min er pen, men ikke sier det samme til meg, må jo det bety at jeg ikke er det. Dette skapte dessverre mye sjalusi og tristhet fra min side.

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg driter i hvordan jeg ser ut, men det gjør jeg ikke. Jeg har kommet veldig langt når det gjelder å akseptere eget utseende, men jeg er redd for at jeg alltid vil føle meg usikker i min egen kropp. Jeg vet at utseende mitt ikke har noe å si for verdien min som menneske, men det er vanskelig å bryte et gammelt tankemønster. Jeg er veldig glad for utviklingen som har skjedd de siste årene: Hvor det er fokus på å opplyse om at reklamer er photoshoppede, hvor folk står opp mot utseende- og kroppspress, og hvor folk snakker åpent om strekkmerker og akne. Jeg tror absolutt at vi er på riktig vei.

Avslutningsvis er jeg nødt til å nevne det tragiske dødfallet til Chester Bennington. Jeg hørte utrolig mye på Linkin Park i de verste periodene av livet mitt, så nyheten om at han var funnet død var utrolig trist. Denne tragedien bekrefter bare viktigheten av å snakke høyt om psykisk helse. Hvil i fred til alle 800.000 personene som i løpet av ett år begår selvmord. Dere betyr mer enn dere tror.

...
Ikke lid i stillhet - ikke bli en del av en mørk statistikk - oppsøk hjelp.
Mental Helse sin hjelpetelefon: 116 123
Kirkens SOS: 22 40 00 40

Snapchat

Tenkte jeg skulle slenge sammen tidenes minst høytidelige innlegg. Jeg elsker Snapchat. Jeg bruker det masse - men holder meg med vilje unna "skjønnhets"-filtrene, da det er et slag i ansiktet å gå fra et av disse filtrene til kun meg selv igjen, haha. Jeg bruker Snapchat og filtrene for å uttrykke meg: For å overdrive et budskap, for å ha det gøy, eller rett og slett bare for å ta søte bilder. Eller bare for å ta et øyeblikksbilde og sende til familie og venner.

Så her er et utdrag av noen av de teite (og av og til søte) snappene mine:
 




















Du kan legge meg til dersom du vil: pink.unicorn
Ha en fin dag!

I spy with my little eye


Det gikk veldig mange år før jeg innså at jeg faktisk ikke har brune øyne. De er så mørke at jeg hele oppveksten trodde jeg hadde mørkebrune øyne, men de er faktisk mer grønne enn brune. Jeg ble så glad første gang jeg oppdaget dette, fordi jeg alltid hadde ønsket meg grønne øyne, haha.





Jeg tror forresten ikke øynene mine tåler å stirre på en skjerm hele dagen, de blir så lett blodsprengte. Jeg har hatt sensitive øyne så lenge jeg kan huske. De er ekstremt lys-sensitive: jeg må bruke solbriller året rundt fordi det er så skapt lys ute. Har blitt fortalt at jeg har arr på øyet etter å ha stirret på sola som barn, men vet ikke om dette er sant, eller om det bare er en voksen-skrøne. Har også tidligere slitt med tørre øyne, hvor bare et lite vindpust var nok til å få øynene til å begynne å renne. Har egentlig hatt øyeproblemer hele livet, haha. Jeg begynte å skjele når jeg var to år gammel, og brukte briller i ti år. Jeg ble øye-operert som 5-6-åring, og måtte bruke lapp foran det friske øyet for å trene opp det dårlige øyet. Husker at dette var skikkelig slitsomt - musklene i øyet hadde jo ikke blitt brukt på flere år. Når jeg var 12 år gammel hadde jeg trent opp øyet så langt det lot seg gjøre, så da trengte jeg ikke å bruke briller lengre. Så på det venstre øyet har jeg skikkelig blurry syn, men det høyre øyet gjør opp for det, så det er vel derfor jeg ikke trenger å bruke briller nå. Men jeg er forberedt på at jeg en dag må begynne med det igjen. 



10 år gamle Renate - var jo litt søt med briller da, men jeg var ikke noe fan av det på den tiden.


Jeg var også så heldig at jeg i 10.-klasse begynte å bli plaget med hovne kuler på øyelokkene mine - særlig på venste øye. Jeg gikk i flere år med tilbakevendende hovne, smertefulle kuler på øyelokkene, som på det verste til og med presset seg gjennom huden. Det var ikke morsomt å gå månedsvis i strekk hvor bare det å blunke gjorde vondt. Lege/øyelege klarte ikke å finne ut hva grunnen var, så jeg måtte nesten bare gå slik og håpe at det ville gi seg. Så disse plagene førte til at formen på begge øynene endret seg, og de er fremdeles ulike - noe som er frustrerende for eksempel når jeg skal sminke meg, da det er ekstra vanskelig å få likt resultat på begge øynene. Det venstre øyelokket mitt er fremdeles misfarget og jeg har også et tydelig arr på øyelokket, selv om det nå er flere år siden sist. Nå har jeg akseptert at jeg sikkert alltid vil ha et venstreøye som ser konstant hovent ut, men det er ikke noe som plager meg så mye lenger. Jeg er i hvert fall heldig som ikke er plaget med smerter lenger (bank i bordet).



Dette er et gammelt bilde (2014), men det viser både arr og ulikhet i øyelokkene (og overplukkede øyebryn). Det var også så kaldt at øyevippene frøs til is, haha.


Nyere bilde. Noen andre som også er blessed med buste-hår?


Så ja, det er derfor jeg kan se trist/hoven/allergisk/syk ut, selv om jeg ikke er det. On a different note: Det var faktisk fint vær ute i forgårs - det var godt å kjenne sola varme mot huden igjen.







 

Hvis du ikke har hørt sangen "I Spy", anbefaler jeg deg å sjekke den ut HER. Ha en fin dag :-)

Late night bike ride


Etter å brukt størsteparten av dagen på å binge watche 13 Reasons Why, bestemte jeg meg kl. 00.03 for å ta meg en sykkeltur. Elsker forresten at serien fokuserer på psykisk helse, og jeg skjønner hvorfor så mange anbefaler den.

















 

Det var skikkelig godt å bevege seg etter en hel dag med inaktivitet. Det var deilig å bli litt sliten - og jeg hadde fantastisk vakre omgivelser hele veien. Norge er virkelig på sitt vakreste om sommeren - og det er noe helt spesielt ved sene sommernetter i Nord-Norge. Det er nok favorittdelen min ved å bo her. Håper du får en fin dag, og at du får mulighet til å nyte naturen før dagen er over.

Store tanker - lite menneske


Tenk hvor fantastisk det er at Jorda er plassert akkurat nært nok Sola til at det kunne utvikle seg liv her.



Bilde: NASA/NOAA/GSFC/Suomi NPP/VIIRS/Norman Kuring


Tenk hvor vanvittig små vi er i forhold til resten av universet. Jorda er liten i forhold til Sola, og Sola er kategorisert som en medium stor stjerne. De største stjernene er 100 ganger større enn Sola - det er så ufattelig stort at det er vanskelig å se for seg. Store norske leksikon sier dette om universet: "Universet er fylt av varm gass, kaldt støv, stjerner og to bestanddeler vi ikke vet hva er: mørk materie og mørk energi. Stjernene er samlet i galakser. Solsystemet som Jorden tilhører befinner seg i en middels stor galakse kalt Melkeveien. Den har mellom hundre milliarder og fire hundre milliarder stjerner. Den observerbare delen av universet inneholder over tusen milliarder galakser". Altså, bare tenk hvor stort det er! Det er så fantastisk og så fascinerende.



Bilde: www.helioviewer.org


HER kan du se en YouTube-video som sammenligner størrelsen på ting i universet. Se fra 6:15 for sammenligning av størrelsen på ulike planeter og stjerner.

Det er så rart å tenke på at vi til en hver tid er i bevegelse. I følge Illustrert Vitenskap følger vi først og fremst Jordens rotasjon rundt sin egen akse. Ved ekvator er rotasjonshastigheten på 1670 km/t. Samtidig følger Jorden rundt Solen med en fart på 107 200 km/t. Solsystemet beveger seg igjen rundt i galaksen (Melkeveien) med en fart på litt mer enn 800 000 km/t. I vår lokale galaksehop beveger Melkeveien seg i retning av vår nabo Andromeda-galaksen med en fart på cirka 470 000 km/t. Det er til å bli svimmel av. Når jeg var liten var jeg redd for at jeg plutselig skulle begynne å sveve ut mot verdensrommet, siden Jorda snurret så fort. Jeg lærte også at det er på grunn av tyngdekraften at dette ikke skjer, men jeg var redd for at tyngdekraften plutselig skulle slutte å "virke". Derfor var det både fascinerende og skremmende å se opp på alle stjernene. (Det er ikke lett å være et barn, altså).


In this 30 second exposure, a meteor streaks across the sky during the annual Perseid meteor shower Friday, Aug. 12, 2016 in Spruce Knob, West Virginia. Photo Credit: (NASA/Bill Ingalls)
Bilde: NASA/Bill Ingalls


Med tanke på størrelsen på universet, er jeg overbevist om at det finnes liv andre steder i universet. Når det finnes over tusen milliarder galakser, er det nødt til å enten å ha vært liv, være liv, eller skal bli liv, flere andre steder enn kun her på Jorda. Bare tenk på hvor lite vi vet om livet i havet her på vår egen planet. Jeg finner ingen pålitelige kilder om hvor mye av havet som er utforsket - men ifølge Wikipedia var kun 5% av havet utforsket i 2006. Når 70% av Jorda består av hav, og når det flere steder er over 10 000 meter ned til havbunnen, er dette kanskje likevel et realistisk anslag. Vi oppdager hele tiden nye arter her på Jorden, så jeg ser på det som svært usannsynlig at det ikke skal finnes livsformer andre steder i universet også. Det er spennende at det fremdeles er så mye vi ikke vet - at det fremdeles er så mye å utforske. Det er egentlig ganske fantastisk.



Bilde: Anita Stizzoli


Håper du får en fin dag!

Kilder:
-https://www.helioviewer.org
-http://illvit.no/universet/romfart/hvor-raskt-beveger-vi-oss-i-universet
-https://www.quora.com/How-big-is-our-sun-compared-to-other-stars
-https://snl.no/hav
-https://snl.no/universet
-https://solarsystem.nasa.gov/galleries/
-https://no.wikipedia.org/wiki/Hav
-https://www.youtube.com/watch?v=kIiJZINJFiw

Bildedryss - juli

Juli. Synonymt med sommer, sol og varme. Bare ikke akkurat her eller i år (så langt i hvert fall). Det har vært mye overskyet og regn, så størsteparten av de to siste ukene har blitt tilbrakt inne. Ikke at det i seg selv trenger å være noen unnskyldning for ikke å være ute, men jeg foretrekker å være inne når det er grått ute. Men jeg tror jeg hadde hatt godt av å gå eller sykle meg en tur hver dag, kjenner jo at jeg blir rastløs av å være så mye i ro. Når jeg gikk skole i Bodø, bodde jeg 25 minutter (gangavstand) unna universitetet, og da gikk jeg til og fra skolen hver eneste dag, uansett vær - noe som egentlig var ganske deilig. Men uansett, her er et bildedryss fra juli, så langt.
 

Jeg har vært hjemme på besøk hos foreldrene mine.


Jeg går som regel alltid uten sminke - jeg sminker meg kun hvis jeg skal være ute i "offentligheten" (men gidder ikke å sminke meg før jeg drar på butikken liksom).



Litt av maten jeg har spist:


Jeg elsker vegansk sushi. Jeg brukte denne siden for å lære meg hvordan man lager det. (Maki med avokado, grønnkål og gulrot - men jeg legger også til mango og ovnsbakt paprika. Jeg liker å dyppe makien i sursøt saus fra Eldorado og sojasaus).


Ristet blomkål og pasta med hjemmelagd soltørket tomatpesto. Utrolig godt, men inneholder en del olje. Oppskriftene finner du her (blomkål) og her (pesto).


Restene av den soltørkede tomatpestoen funket godt som pålegg.


Søtpotetfries - så enkelt og så utrolig godt. Bare skrell en søtpotet, skjær opp i jevnstore biter, spre utover på et bakepapirkledd stekebrett, stek på 225 grader (midten av ovnen, over-og-under-varme) i 15-20 minutter eller til de får en fin stekeskorpe.


Jeg fikk lyst til å lage fritert banan - en dessert jeg alltid brukte å spise på kinarestauranten når jeg var yngre, så jeg fant denne oppskriften, som fungerte bra. Iskremen jeg brukte er fra Oatly, som man kan finne på blant annet Kiwi.



Jeg har testet ut to nye PlayStation-spill:


Grow Up, etterfølgeren til Grow Home - et kjempesøtt og sjarmerende utforskingsspill.


Crash Bandicoot! Spillet inneholder de tre første spillene - som er de spillene jeg vokste opp med. Enten har jeg blitt veldig dårlig til å spille, eller så var spillet mye vanskeligere enn jeg husket, haha.



Har vært litt ute:





OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hadde lillesøsteren min på overnatting i flere dager.




Vi så hundrevis av snegler den ene dagen - har aldri sett så mange på en gang. Jeg synes at snegler er så søte og fascinerende å se på.


Jeg merker virkelig at humøret mitt blir påvirket av været - jeg blir skikkelig nedstemt. Dette fikk meg til å tenke på begrepet værsyk - måtte google det - og det er faktisk en ekte ting. Store medisinske leksikon sier dette om værsyke:

Værsyke, populærbetegnelse på det at noen mennesker reagerer på værforandring med forskjellige symptomer, bl.a. stivhet og smerter i muskler og ledd, konsentrasjonsvansker, glemsomhet, tretthet, depresjon og angst. Dette rammer kvinner oftere enn menn. En spesiell variant er revmatikeres og migrenepasienters tendens til å få smerter ved værforandringer. Man har ingen forklaring på dette fenomenet, bortsett fra at det kan skyldes kroppens følsomhet overfor elektriske forandringer i atmosfæren.

Veldig interessant, har hørt om det at noen sliter med stivhet og smerter i muskler og ledd ved værforandringer, men ikke de andre reaksjonene. Men når jeg tenker meg om, høres det jo logisk ut at man kan reagere psykisk, så vel som fysisk. Ble en litt annerledes avslutning på innlegget enn jeg hadde forventet, men sånn blir det når nysgjerrigheten tar overhånd.

Håper du får en fin kveld videre og en fin juli-måned.
 

Muligheter

Verden er full av muligheter. For en ubesluttsom skapning som meg selv, byr dette på utfordringer. Hva i alle dager har jeg lyst til å gjøre med livet mitt? Dette er noe jeg har lurt på helt siden jeg var barn, og som jeg fremdeles ikke har funnet svar på.

Jeg har lyst til så mye: Jeg vil hjelpe barn som har det vanskelig, jeg har lyst til å lage barnebøker, jeg har lyst til å holde foredrag om psykisk helse og seksuelle overgrep, jeg har lyst til å jobbe med musikk, jeg har lyst til å jobbe med redningsdyr. Det er så mye jeg kunne tenkt meg til å gjøre, så tanken om å skulle låse seg til én jobb for resten av livet er vanskelig (men dette er jo strengt tatt ikke noe man gjøre heller, selv om samfunnet kan se ut til å mene at dette er det mest ideelle). Ikke misforstå meg. Jeg er utrolig takknemlig for alle mulighetene som finnes i dag, og det er virkelig ikke noe jeg tar for gitt.



Jeg har også lyst til å flytte til et tropisk land, hvor det er sol og varme størsteparten av året. Jeg har alltid følt at jeg ble født i "feil" land - jeg føler meg ikke skapt for å bo på et sted hvor det er kaldt størsteparten av året, og hvor solen er borte flere måneder i strekk. Der hvor andre finner glede i ski, slalom, snowboard eller snøscooter, har ikke jeg noen positive følelser knyttet til snø, kulde og mørketid. Det at jeg som regel får vinterdepresjon hvert år, bekrefter bare tanken om at jeg ikke hører til i Norge - i hvertfall ikke så langt nord i landet. Det eneste jeg liker ved vinteren er klare stjernenetter og nordlys - og hvor vakkert landskapet kan se ut i snøen - men det veier dessverre ikke opp for månedsvis med kulde og mørke. Så jeg har skikkelig lyst til å flytte til et varmere sted.





Man vet aldri hvor lang tid man har, så det er nesten som jeg føler et slags hastverk med å få gjort alt jeg vil. Det er så lett å tenke at man skal gjøre noe, men det er noe helt annet å faktisk gjennomføre det. Livet er her og nå - det er dette som gjelder - og det siste jeg vil, er å sitte igjen ved slutten av livet og angre på alle sjansene jeg ikke tok.



Håper du får en fin dag og en god helg.

Støttegruppe

Jeg har lenge tenkt på å opprette en støttegruppe på Facebook for mennesker som har blitt utsatt for voldtekt eller andre seksuelle overgrep, og nå har jeg endelig gjort det. Dersom du ønsker å bli medlem (eller du kjenner noen som kanskje kunne vært interessert i å bli medlem), er det bare å søke opp følgende gruppe på fb: Støttegruppe: Voldtekt og seksuelle overgrep. Formålet med gruppen vil være å inspirere mennesker som har blitt utsatt for voldtekt eller andre seksuelle overgrep til å fortelle om hva de har blitt utsatt for. Jeg ønsker å være med på å bryte ned tabuet, skammen og skyldfølelsen rundt disse temaene, og der mener jeg at åpenhet er viktig. Vi må tørre å snakke høyt om voldtekt og seksuelle overgrep, og ettervirkningene det kan ha på en person. Du er hjertelig velkommen.

Du kan lese min voldtektshistorie HER.


 

Depresjon

Trigger warning: Dette innlegget tar opp temaene selvmord og selvskading.

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, har jeg lidd av depresjon store deler av livet mitt, og jeg tror det startet i 9-10-årsalderen. I mitt tilfelle var det ulike traumer som førte til depresjon (og angst), samt at jeg også har lidd av vinterdepresjon - men det er ikke vinterdepresjonen jeg vil snakke om i akkurat dette innlegget.

Mine depresjoner var preget av håpløshet, tomhet, utallige gråtetokter, verdiløshet og tanker om at livet ikke var verdt å leve. Alt jeg ønsket å gjøre, var å ligge i sengen min. Jeg hadde en merkelig tomhet inni meg - jeg følte meg helt nummen og følelsesløs. I neste øyeblikk kunne jeg likevel begynne å gråte, og så gråte helt til det ikke var flere tårer igjen - og jeg gråt meg ofte i søvn på kveldene. Jeg har alltid vært pliktoppfyllende og god til å skjule hvordan jeg har det på innsiden, så jeg møtte såklart opp på skolen og gjorde det som var forventet av meg. Jeg tenkte mye på døden og på selvmord. Jeg tenkte at alle ville hatt det bedre uten meg, og jeg tenkte på hva som ville være den beste måten å avslutte livet på. Jeg husker at jeg i 5. klasse gråtende sa til venninne mine at jeg ville dø - men jeg følte ikke at de tok meg på alvor, noe som gjorde meg såret og enda mer trist. Det føltes ut som om det aldri kom til å bli bedre og at jeg aldri kom til å få det bra igjen, så jeg så ikke vitsen med å leve. Når du er deprimert, fungerer ikke hjernen din slik som den normalt sett gjør, så det er dessverre ikke uvanlig med slike tanker. Det var akkurat som om jeg begynte å føle meg hjemme i depresjonen - jeg kjente den jo så godt. I periodene jeg var deprimert, føltes det ut som om jeg aldri kom til å slutte å være deprimert igjen, og min erfaring var at dersom den forsvant, kom den jo alltid tilbake igjen. Den var som et sort hull - den sugde til seg alt av lys og livsglede.



Et bilde jeg malte for mange år siden, samtidig som jeg var deprimert.


Ulike traumer - som jeg på den tiden ikke hadde fått bearbeidet - førte også til gjentagende tanker om selvskading. Utallige ganger ønsket jeg å påføre meg selv skader, fordi jeg var desperat etter en frigjøring fra angsten jeg følte. Samtidig gjorde (det jeg mistenker kan ha vært) dysmorfobi at jeg ikke ønsket å skape enda flere "feil" ved utseende mitt. Så på en måte hindret disse tankene meg fra å påføre meg selv fysisk skade, noe jeg er takknemlig for den dag i dag. Men det skapte også utrolig mye frustrasjon og fortvilelse, fordi jeg nesten konstant følte angst. (Du kan lese innlegget "Dysmorfobi" HER).

Den største motivasjonen min for å leve videre ble den yngste lillesøsteren min og etterhvert kjæresten min. Jeg var livredd for at det skulle være lillesøsteren min som fant meg dersom jeg valgte å avslutte livet mitt (mens jeg fremdeles bodde hjemme), og jeg ønsket ikke å traumatisere henne på den måten. Jeg klarte også å overbevise meg selv om at moren og stefaren min ikke ville ha taklet å miste ett av barna sine, og jeg bekymret meg for hvordan de skulle klare å ivareta småsøskene mine dersom jeg ble borte. Jeg har alltid hatt en veldig stor ansvarsfølelse - til tider alt for stor i forhold til alderen min - men jeg tror kanskje at dette var med på å "redde" livet mitt.

Det er utrolig skremmende å tenke på hvor fortapt jeg var, og nå når jeg tenker tilbake på hvordan jeg faktisk hadde det, er det helt utrolig at jeg fremdeles er her. Det er helt surrealistisk å tenke på hvor langt nede jeg har vært, og nå er jeg selvfølgelig overlykkelig over at jeg ikke avsluttet livet mitt. Jeg vet hvordan det føles å tenke at selvmord er den eneste utveien, men tro meg, det er det ikke. Alt selvmord gjør, er å eliminere alle sjanser for at livet noen gang kan bli bedre, i tillegg til at det påfører venner og familie sorg og smerte og et liv fullt av ubesvarte spørsmål og skyldfølelse. Selvmord er ikke løsningen - vær så snill å oppsøk hjelp.

Jeg vil også nevne viktigheten av å snakke med barn om følelser og psykisk helse - slik at man gir dem ressurser til å kunne snakke om hvordan de har det, og kunnskaper om hva de skal gjøre dersom en venn forteller at de har det vanskelig. Barn og ungdom kan være utrolig flinke til å skjule hvordan de har det, så det er opp til de voksne å være observante.

Sliter du med depresjon, selvskading eller selvmordstanker? Du har flere alternativ:
-Ring Mental Helse sin hjelpetelefon: 116 123 (åpen 24 timer i døgnet, 7 dager i uken).
-Oppsøk fastlege, legevakt, helsesøster, eller distriktpsykiatrisk senter (DPS).
-Ring Kirkens SOS: 22 40 00 40.
-Ring Krisetelefonen: 815 33 300 eller alarmtelefonen for Barn og Unge: 116 111.
-Ved akutt selvmordsfare, ring 113.

Du kan lese mer om depresjon HER, HER og HER.

Takk for at du leste. Jeg ønsker deg en fin dag.

Hvorfor er jeg veganer?

I dette innlegget vil jeg snakke om veganisme. Hva vil det egentlig si å være veganer? Hvorfor ble jeg veganer? Må man ikke spise kjøtt og drikke melk for å overleve?

Hva er veganisme?
Det finnes en definisjon som godt forklarer hva veganisme er:

"Veganisme er en levemåte som søker å ekskludere, så langt som mulig og praktiserbart, alle former for utnyttelse av og grusomhet mot dyr for mat, klær eller andre formål".

Den originale, engelske definisjonen (fra The Vegan Society):

[...] a philosophy and way of living which seeks to exclude - as far as is possible and practicable - all forms of exploitation of, and cruelty to, animals for food, clothing or any other purpose; and by extension, promotes the development and use of animal-free alternatives for the benefit of humans, animals and the environment. In dietary terms it denotes the practice of dispensing with all products derived wholly or partly from animals.

Okei, så kort forklart handler altså det å være veganer om å ekskludere - så langt det er praktisk gjennomførbart - bruk og utnytting av dyr. Dette innebærer at man slutter å støtte industrier som utnytter og bruker dyr på ulike måter, at man ikke spiser kjøtt (herunder fisk), egg eller meieriprodukter (og heller ikke honning), at man ikke bruker skinn, ull eller silke (eller andre stoffer som stammer fra dyr), og at man ikke kjøper eller bruker produkter som tester på dyr.



Bilde: Mark Hintsa/Ryan Hyde, http://everydayhealth365.com/2017/02/02/no-difference-cow-dog/


Hva spiser en veganer?
Som veganer har jeg ofte fått spørsmålet "Hva kan du spise da?" Jeg kan spise hva jeg vil - det handler om hva jeg velger å spise og ikke spise. Alle tar hver dag valg om hva de skal spise. Men som veganer spiser jeg plantebasert. Jeg spiser alt av frukt og grønnsaker, belgvekster, korn og nøtter (her snakker vi utallige ulike planter man kan bruke som mat). Det finnes uendelig med matretter man kan lage av planter, og jeg spiser mye mer variert nå enn jeg gjorde før jeg ble veganer. Jeg spiser fortsatt taco, pizza, burger, vafler osv. - jeg bare spiser en veganisert versjon av disse rettene. Jeg spiser så utrolig mye god mat - og opplever ofte at rettene jeg lager smaker bedre enn tilsvarende retter jeg spiste før - eller at de smaker nesten likt. Jeg bor i en liten by i Nord-Norge, og jeg har forøvrig ingen problemer med å finne ingredienser jeg kan bruke til matlaging.



Vegansk curry-gryte


Men vi må jo spise kjøtt og drikke melk for å leve? I hvertfall trenger barn det, for å vokse?
Nei, dette stemmer ikke - og det at det i 2017 enda ikke har blitt allmennkunnskap at man ikke trenger å spise dyr eller "produkter" fra dyr for å leve et sunt liv - burde jo si sitt. Money talks sier jeg bare. Vi har blitt kulturelt betinget til å tro at vi spise kjøtt og egg for å få i oss nok proteiner, og at vi drikke melk for å få i oss nok kalsium - men dette er rett og slett ikke sant. Man kan få i seg alt man trenger fra planteriket (men man anbefales å ta tilskudd av b12 som veganer). "Godt sammensatt vegetarkost er ernæringsmessig fullverdig og kan ha positive helseeffekter med tanke på forebygging og behandling av flere sykdommer, sier Helsedirektoratet i de oppdaterte (2015) kostholdsrådene for veganere og vegetarianere". Dette sier Helsedirektoratet om vegetarisk og vegansk kosthold: «Vegetarkost er forbundet med lavere risiko for blant annet overvekt, hjerte- og karsykdommer, diabetes og kreft. En balansert og variert vegetarkost egner seg for individer i alle livsfaser, inkludert under svangerskap, ved amming, i spedbarnsperioden, for barn og unge og for idrettsutøvere.» «Et vegankosthold kan settes sammen slik at det gir tilstrekkelig av alle næringsstoffer.»

Et balansert og variert plantebasert kosthold egner seg altså for mennesker i alle livsfaser, i tillegg til at det er forbundet med lavere risiko for utvikling av de mest utbredte livsstilssykdommene våre. Så lenge man gjør litt planlegging (slik som man må gjøre ved alle endringer), så er det ikke noe problem å leve som veganer.




Bilde: Den veganske matpyramiden, http://www.chooseveg.com/foodplate


Hvorfor er jeg veganer?
Jeg ble først og fremst veganer på et etisk grunnlag. Det har for lengst blitt bekreftet at dyr har en bevissthet, og at de er sansende, følende individer - så for meg var det en selvfølge å slutte å bidra til industrier som bruker og utnytter dyr for egen vinnings skyld. Jeg har sluttet å se på dyr som mat - og kunne aldri tenkt meg til å begynne å spise eller drikke "produkter" av animalsk opprinnelse igjen - bare tanken gjør meg kvalm. Kjøtt er jo muskler og fett fra et levende, sansende vesen - og forråtningsprosessen starter så snart dyret er drept - det er jo derfor kjøttet må saltes, fryses eller varmebehandles så kjapt som mulig. Kjøtt er jo også veldig tungfordøyd, noe man kanskje kan se i sammenheng med at 20% av befolkningen lider av forstoppelse. Kumelk er brystmelk som har blitt produsert fordi kua er gravid - og som kroppen hennes har begynt å produsere for å gjøre seg klar til å livnære en kalv (så kua gjøres gravid hvert år, slik at hun kan brukes som melkeprodusent). Vi drikker brystmelk fra moren vår i spedbarnsfasen, og slutter å drikke det når det ikke er nødvendig for oss lenger. Hvorfor skal vi da drikke brystmelk fra en annen art etter at spedbarnsfasen er over? (Når vi i dag vet at man ikke trenger å drikke kumelk - det finnes haugevis av andre alternativer). Melk inneholder forresten også puss (det samme som dannes i betente sår) - men man hører selvfølgelig ikke om dét i reklamene. Egg er eggløsningen til en hunfugl. "Men hva er så ille med egg? Det er jo ingen dyr som dør av det?" Jeg ble helt sjokkert når jeg fant ut hva eggindustrien innebærer. Ca. halvparten av eggene som ruges frem er haner, og siden haner ikke kan legge egg er de verdiløse for produksjonen - og drepes derfor innen 24 timer etter at de er født. En vanlig metode for å drepe kyllingene er å sende dem levende gjennom en kjøttkvern (dette gjelder for 3,5 millioner kyllinger i året, bare i Norge). Les det igjen: Å sende kyllingene levende gjennom en kjøttkvern. Det er så groteskt som man får det, og det er helt sinnsykt at det i det hele tatt er lovlig. Og uansett om man liker det eller ikke, så er det dette man er med på å støtte når man kjøper disse "produktene". Tv2 lagde en reportasje og artikkel om dette i 2016, i forbindelse med programmet Matkontrollen - det kan du se og lese mer om HER.



Bilde: https://uber-facts.com/baby-chicken/


Jeg er også veganer fordi jeg ser på det som mest logisk, og fordi det er positivt for helsen og det beste for miljøet. Jeg vil lage egne innlegg om disse, hvis ikke blir dette innlegget tre ganger så langt. Jeg blir så frustrert over måten dyr behandles på i dagens samfunn. I stedet for å bli sett på som et bevisst, sansende, følende individ (slik som hunder og katter blir anerkjent som), blir de sett på som et produkt. Hvorfor tror vi mennesker at vi har rett til å bruke og utnytte dyr på den måten vi gjør i dag? Fordi vi liker smaken av de døde kroppene deres? Fordi penger er viktigere enn etikk, helse og miljø? Jeg er veganer fordi jeg mener det er det mest etisk rette. Jeg vil ikke spise ku, gris, sau, kylling, kalkun, and, krabbe, reke eller fisk av samme grunn som folk flest ikke vil spise hund eller katt. En ku/gris/sau/kylling er lik en hund/katt/hest/hamster på de eneste måtene som spiller en rolle: i deres evne til å sanse og å føle. En gris føler smerte og frykt på samme måten som en hund, så hvorfor er det "greit" å elske den ene, men drepe og spise den andre? Når det ikke er nødvendig å spise kjøtt og egg eller drikke melk for å få i seg alle næringsstoffene man trenger - så er automatisk all dreping av dyr for mat unødvendig. Vi trenger ikke kjøtt, egg og melk for å overleve. Dette er ikke noens subjektive mening, det er fakta. Vi trenger det faktisk ikke. (Jeg vet at mange steder i verden har ikke folk så mye valg, men her i Norge og mange andre steder - slik som f.eks. USA og Australia - har man faktisk mulighet til å velge annerledes). Jeg ønsker rett og slett ikke å støtte unødvendig utnytting av dyr - jeg ønsker ikke å påføre dyr frykt eller smerte - så derfor er jeg veganer.

En annen grunn til at jeg ble veganer, er fordi jeg selv vet hvordan det føles å bli brukt - å bli utnyttet for kroppen sin - og jeg kan trekke alt for mange paralleller mellom det jeg selv har opplevd og det milliarder av dyr utsettes for hvert eneste år, til at jeg vil støtte disse industriene på noen som helst slags måte. Det føles så utrolig godt å vite at jeg ikke lenger er med på å støtte industrier som lever av systematisk utnyttelse av dyr. I tillegg føles det selvfølgelig også veldig godt ut for kroppen: Jeg slipper blant annet å føle meg tung og ekkel i kroppen etter å spist et stort måltid (noe jeg ofte følte før jeg la om kostholdet). Å bli veganer er det beste valget jeg noen gang har tatt - og jeg skulle bare ønske at jeg hadde blitt det før.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese. Dersom du er interessert i å vite mer om veganisme eller plantebasert kosthold, kan du besøke disse sidene:
-https://hepla.no/
-
https://optimaltkosthold.no/


Jeg anbefaler også disse dokumentarene:
-Forks over Knives
-Cowspiracy
-Earthlings

Det finnes også mange nyttige facebookgrupper:
-Veganpreik
-Veganske produkter
-Hva slags veganmat lager du i dag?
-Veganere i Norge
-What F.A.T. vegans eat

Om dyrs bevissthet: I 2012 ble The Cambridge Declaration on Consciousness publisert av tre kjente hjerneforskere (David Edelman, Philip Low og Christof Koch). Denne erklæringen bekrefter det de fleste allerede vet: At dyr har en bevissthet. "Det har vært utført et stort antall vitenskapelige studier rundt dyrs bevissthet, spesielt de seneste årene, og alle understøtter det samme resultatet - dyr er bevisste, følende, sansende individer".

"If we could live happy and healthy lives without harming others...why wouldn't we?" (Edgar's Mission).


Kilder:
http://www.dooa.no/annet/publiserte-artikler-og-kronikker/dyrs-folelser-er-ingen-gate/
http://fcmconference.org/img/CambridgeDeclarationOnConsciousness.pdf
https://
hepla.no/
https://
hepla.no/hjem/kostrad-plantebasert-kosthold/helsedirektoratet-om-vegetarisk-og-vegansk-kosthold/
https://
www.newscientist.com/article/mg21528836.200-animals-are-conscious-and-should-be-treated-as-such
https://nhi.no/sykdommer/magetarm/tykktarm/forstoppelse-oversikt/
http://www.tv2.no/a/8144425/
https://
www.vegansamfunnet.no/hva-er-veganisme/
https://
www.vegansociety.com/about-us/history

Fuglen føniks


Som liten ble hun brukt.
Hun var for redd til å kjempe.

Som ungdom ble hun brukt igjen.
Hun var for full til å kjempe.

Hun lærte å være varsom.
Hun lærte å hate.
Hun lærte å gjøre seg liten.
Hun lærte at hun var verdiløs.
Hun ble usynlig. 

Hun er eldre nå.
Sterkere.
Har lært å elske seg selv. 
Skal aldri bli brukt igjen.

Hun brant ned, men steg opp fra asken. 
La fortiden bak seg: er klar for å starte på nytt.

Hun er fuglen føniks. 

Renate Steffenhaugen
 

Sankthans-helga

Jeg har hatt en veldig fin helg frem til nå. Den yngste lillesøsteren min fikk sommerferie på torsdag, så hun og mamma kom på besøk. Lillesøsteren min ble liggende over. På fredag ble hun med til frisøren, før vi gikk til biblioteket hvor vi satt og leste hver vår bok i én times tid. Kjekt å ha litt samme interesser, haha.
 


#yolo


Anbefaler virkelig denne boka!


Det gjemmer seg en lillesøster på dette bildet.


Slipper selvfølgelig ikke unna den digitale tidsalderen vi lever i.


På fredag ble lillesøsteren min hentet av stefaren min, og litt senere kom lillebroren min på besøk (har lyst til å si "lille"-bror - han er jo mye høyere enn meg). Han overnattet frem til i dag, noe som var veldig koselig. Det er så fint å ha god plass, slik at man faktisk kan ha gjester.

På lørdag dro jeg og samboeren min hjem til foreldrene hans, hvor vi var invitert på Sankthansfeiring. Vi satt og grillet i naustet i flere timer, noe som var veldig hyggelig. Jeg spiste meg altså så mett på burgere, maiskolber, grønnsaksspyd, grillet cherrytomat og banan m/sjokolade i folie. Moren hans hadde også lagd veganske bringebær-muffins til oss - hun er så snill og omtenksom. Når vi kom inn vant jeg i UNO - som er ett av de eneste spillene jeg faktisk har flaks i, haha.









I dag sov vi lenge hele gjengen, og lillebroren min dro hjem for ikke så lenge siden. Jeg tror dette kommer til å bli en slapp og rolig søndag - akkurat slik jeg liker det.

Håper du får en fin dag!

Hår: Før og etter

Endelig kom jeg meg til frisør! Jeg har gått og gruet meg til å bruke penger på å klippe håret, så jeg har derfor utsatt det alt for lenge. Til og med når jeg fikk frisør-penger i bursdagsgave, tok det meg en hel måned før jeg klarte å bruke dem. Halvparten av håret mitt var for lengst slitt beyond saving, så det var så utrolig deilig å få det vekk. Jeg har gledet meg veldig til å bli kort igjen. Jeg har ikke hatt noen glede av å ha langt hår - det har kun vært i veien - så jeg føler kun lettelse og glede etter klippen.

Her kommer før- og etterbildene:

FØR:





Det er ikke uten grunn at jeg som regel alltid går med håret oppsatt eller i flette, heh.


ETTER:





Sååå herlig! Dette er det korteste jeg noen gang har hatt det, men det føles veldig bra. Jeg klipte meg hos Uniklipp, og anbefaler dem åpenbart videre. Dette er faktisk første gang på flere år at jeg har min naturlige hårfarge. De lyse/oransje tuppene jeg hadde før var rester etter en flere år gammel rødfarge. Men det naturlige håret mitt får mest sannsynlig en kort levetid - jeg har nemlig veldig lyst til å lysne det og så farge det i en kraftig farge. Jeg må bare bestemme meg for fargen først.

Ønsker deg en strålende dag!
 

1 måned og psykisk helse

Nå er det litt over én måned siden jeg begynte å poste innlegg på en fast basis. Jeg synes det er veldig morsomt å skrive inlegg, men jeg merker at det ikke er så lett å skulle poste hver dag - så stor respekt til dem som klarer å levere innlegg av god kvalitet over lengre tid, for det klarer ikke jeg, haha.

On a different note: Noen dager er det så og si umulig for meg å forlate huset. For to dager siden hadde jeg en "sånn" dag. Jeg hadde tenkt å ringe og bestille frisørtime, og jeg måtte egentlig dra og handle mat. Jeg dusjet og ordnet meg, men jeg klarte rett og slett ikke å ringe frisøren eller å dra på butikken. Jeg får så utrolig dårlig samvittighet overfor samboeren min når jeg har slike dager, for jeg føler meg helt ubrukelig når jeg ikke har gjort noe produktivt, mens han har vært på jobb. Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde det slik akkurat den dagen, for det er veldig sjeldent at jeg har slike dager (men slik er det - man får ikke velge selv når tid man får en "sånn" dag, og det trenger heller ikke å være noen spesiell grunn til at man får det). I går derimot dro jeg både på en avtale, jeg var innom en frisørsalong og bestilte time, og jeg var på butikken og handlet mat, før jeg dro hjem og lagde middag. Så, det går opp og ned.

Det er litt skummelt å være åpen om psykisk helse, for det finnes så mange fordommer der ute, og det er lett å bli stigmatisert. Jeg håper jo at en fremtidig arbeidsgiver ikke skal bli skremt av å komme over bloggen min - og bestemme seg for å ikke ansette meg på grunn av tingene jeg har slitt med. Samtidig synes jeg at det er så utrolig viktig at man er åpen, slik at det blir mer "normalt" å høre om, og slik at andre ikke skal føle seg alene. Jeg er jo et oppegående, kompetent menneske - men jeg har også ting jeg sliter med. Det er viktig å huske på at et menneske ikke er sykdommen sin. Sykdommen er en del av mennesket, men det er også så utrolig mye mer til en person enn akkurat det h*n sliter med.



God kveld fra meg.

Hva som gjør meg glad


Det er så utrolig mye som gjør meg glad, så jeg er spent på hvor lang denne listen blir. Here we go:

-Å bare gå ute og nyte naturen. Jeg elsker at alt er så grønt ute for tiden, og jeg elsker lukten av alle plantene.







Litt kaldere enn "sykle-uten-genser-vær" denne uken




-Å se dyr ute i det fri. Det er lite som får meg i så akutt godt humør som det å se et ekorn, en mus, en røyskatt, en elg, en rev eller en hare ute i det fri. Det samme gjelder for svaner, ender, sommerfulger og marihøner. Jeg blir som en liten unge når jeg får øye på disse dyrene og bryter ut: "Åh, se!" med et stort glis og øynene klistret på dyret. Bare det å skrive dette får meg til å smile, haha.



-Å ikke ha bekymringer. En sjelden gang dukker det opp dager hvor jeg bare er - hvor jeg bare kobler helt av og ikke trenger å tenke på omverdenen.

-Å få en god klem fra noen jeg er glad i <3

-Feel good music eller å høre musikk som er knyttet til gode minner.

-Sol og godt vær. Jeg blir som et annet menneske når det er godt vær - jeg lyser opp og får ny energi, og er som regel i godt humør.



-God mat og å lykkes med en matrett.
 




Ekspedisjonen på Sortland lager veldig god vegansk mat! (Dette var bare én tredjedel av fatet, så man får også mye for pengene).


-Når jeg og samboeren bare er sammen, uten distraksjoner.

-Å se andre være glad: enten det er noen jeg kjenner, familier som er med i Extreme Makeover: Home Edition eller dyr i redningsvideoer - så blir jeg skikkelig glad.

-Å få kommentarer på bloggen, haha.

-Å føle seg bra. Om jeg føler meg bra fordi jeg er glad, eller at jeg blir glad fordi jeg føler meg bra, er vanskelig å si - men når alt bare føles bra, blir jeg selvfølgelig også glad.



Sånn, det var punktene jeg først kom på. Håper du som leser dette får en strålende dag! Hva gjør deg glad? :)


Lignende innlegg:
Takknemlighet
Bildedryss - juni

Introvert/ekstrovert

I dette innlegget vil jeg snakke om det å være introvert, versus det å være ekstrovert. Jeg kommer til å fokusere mest på det å være introvert, siden det er der jeg kjenner meg best igjen. Først og fremst vil jeg bare understreke at man ikke enten er introvert eller ekstrovert - alle har elementer fra begge delene, men man kan identifisere seg mest med én av delene, eller føle at man er et sted i mellom de to. "Det er ikke to separate grupper - introvert og ekstrovert er snarere ytterpunkter på en skala vi befinner oss på" (ung.no). "Å snakke om introversjon og ekstroversjon som to grupper er like overfladisk som å dele folk i høye og korte, tykke og tynne" (klikk.no). I noen av artiklene jeg leste ble det påpekt at det å være introvert ikke var helt det samme som å være innadvendt, og at det å være ekstrovert ikke var helt det samme som å være utadvendt, men jeg har ikke nok kunnskap om dette til å kunne forklare forskjellen. (Handler om personlighetstrekk og personlighetstyper, sjekk ut linkene jeg referer til i slutten av innlegget for å lese mer om dette. Det finnes for eksempel veldig mange utadvendte introverte). Jeg kommer derfor til å skrive ut fra begrepene som brukes i de ulike artiklene. Dette innlegget vil være en miks av mine egne tanker og utdrag fra tre ulike nettsider.

"Vi befinner oss alle et eller annet sted på innadvendt-utadvendt-skalaen - men det er spesielt to ting som har innvirkning på om vi heller til den ene eller andre siden: Hvordan vi best slapper av, og vår reaksjon på forskjellige sanseinntrykk" (kk.no). Slapper vi best av alene eller sammen med andre? Får vi energi av å være alene eller sammen med andre? Blir vi tappet for energi av å være alene eller sammen med andre?



Fra sommeren 2016, i den nydelige byen Kristiansand


Se for deg en liggende/horisontal linje. Helt til venstre ligger introvert og helt til høyre ligger ekstrovert. Én av artiklene (klikk.no) sa dette: "Jo mer ekstroverte, jo mer interesserte i kontakt med andre mennesker, jo mer følelsesmessig intense, jo mer dominerende, jo mer oppmerksomhetssøkende. Beveger vi oss over midten til den introverte siden vil vi mer og mer se manglende interesse for å samhandle med andre mennesker og mindre følelser som uttrykkes, mer tendens til å holde seg i bakgrunnen, mer fåmælte, mer passive. Introverte virker mer stille, rolig og holder seg mer i bakgrunnen, men interessen for å observere mennesker kan likevel være der og følelser kan ligge skjult i det indre".

Jeg kan kun snakke for meg selv, og synes dette stemmer ganske godt med hvordan jeg har følt det hele livet. Dette med manglende interesse for å samhandle med andre mennesker vet jeg ikke om stemmer helt for min egen del - det handler mer om at jeg ikke har et så sterkt behov for å samhandle med andre, fordi jeg trives veldig godt i mitt eget selskap (og så klart sammen med mine nærmeste). I forhold til mindre følelser som uttrykkes: Ja, jeg har tidligere vært veldig flink til å undertrykke eller maskere følelsene mine sammen med andre, og har nok vært vanskelig å lese (men dette gjelder så klart ikke i profesjonell sammenheng - sammen med barn går jeg "all-in"). Alene og sammen med de jeg kjenner best derimot, har ikke dette vært noe problem. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette med å holde seg i bakgrunnen, men dette henger ikke bare sammen med introversjon i mitt tilfelle. Jeg har blitt flinkere til å ta større plass, og meldte meg til og med som tillitsvalgt for klassen i fjor, for å utfordre meg selv. "Introverte virker mer stille, rolig..." - har uthevet virker, for det er ikke nødvendigvis slik at man faktisk er mer stille og rolig, men at man bare er det sammen med andre folk. Har alltid likt å observere andre mennesker og har selvfølgelig et kjemperikt indre (og ytre) følelsesliv.



En helg på telttur sammen med bare kjæresten = paradis


"Som innadvendt slapper man best av når man er alene, mens utadvendte henter energi blant andre mennesker. Derfor kan er typisk utadvendt person delta på arrangement etter arrangement, mens den innadvendte som regel vil ha behov for å lade batteriene. Til gjengjeld kan utadvendte bli tappet for energi hvis de må være for mye alene" (kk.no). Jeg kjenner meg veldig igjen i dette: Jeg slapper absolutt best av når jeg er alene eller sammen med kjæreste/søster/bestevennine. Jeg blir sliten dersom jeg er sammen med mange mennesker over lengre tid - det tapper meg faktisk for energi. Hvis det bare er meg og én annen som snakker eller er sammen, merker jeg ikke noe til dette, men når det blir større grupper blir jeg veldig fort sliten. Derfor har jeg behov for å trekke meg tilbake og slappe av for meg selv etter å ha vært sosial.

"Introverte foretrekker gjerne å være alene eller sammen med noen få mennesker. De vil tenke gjennom og analysere ting før de snakker, og de liker å planlegge godt. Energien kommer når de er alene, og de bruker mye energi på å være sammen med mange andre. Ekstroverte foretrekker å være sammen med andre. De analyserer ting ved å snakke om dem, og de kan ofte være impulsive. Energien kommer av å være sosial, og det krever ofte mye energi å være i sitt eget selskap" (ung.no). Sammen med folk jeg kjenner godt, bruker jeg ikke mye tid på å tenke eller analysere før jeg snakker, men sammen med andre gjør jeg dette i stor grad. Igjen, henger kanskje sammen med at jeg ikke liker å si noe i grupper, med mindre jeg ser på det som viktig.





Jeg hadde det helt utrolig morsomt på Palmesus - men etter to dager med mye folk, høy musikk og fest, trengte jeg selvfølgelig å koble av og å "lade opp batteriene" i noen dager.


"Innadvendte foretrekker typisk få dype samtaler framfor small talk. De liker å fordype seg og reflektere over ting, men er kanskje litt tilbakeholdne. [...] reserverte i større grupper" (kk.no). Igjen, veldig sant for meg: elsker dype samtaler, hater small talk. Elsker å snakke med folk jeg kjenner godt, og om tema som interesserer meg. Jeg har vel alltid vært slik at jeg ikke sier noe i en gruppe, med mindre jeg mener at det jeg skal si er viktig.

Det er "[...] en typisk misforståelse at innadvendte er sjenerte eller asosiale - de foretrekker bare visse former for sosialt samvær framfor andre. For eksempel kan mingle-tilstelninger føles uoverkommelige, da innadvendte personer ikke har small talk som spesialfelt" (kk.no) - men dette er selvfølgelig noe man kan jobbe med dersom man ønsker å bli flinkere. "Hvis man føler at det innadvendte lynnet hindrer en i å gjøre viktige ting, kan man jobbe med de sidene. Man kan ikke endre seg fullstendig, men det er mulig å utfordre et trekk hvis man gjør det i et tempo hvor man føler seg noenlunde trygg [...]" (kk.no).

"Innadvendte skyr ikke mennesker, sosiale interaksjoner (eller) ledelse [...]. De er bare i langt mindre grad interessert. De sjenerte, de sosialt engstelige, de dårlige foredragsholderne, de stille og rare - de er ikke introverte og de er ikke innadvendte. De er noe annet" (klikk.no) -> artikkelen henviser så til en link om sosial angst, så det sier vel sitt. Angående at innadvendte i mindre grad er interessert i mennesker, sosiale interaksjoner eller ledelse, så er nok dette veldig individuelt - jeg personlig er i hvert fall interessert i disse.



"En del kan oppfatte introverte som sjenerte eller usosiale. Dersom du heller vil være hjemme og lese bok eller høre på musikk istedenfor å dra på fest, kan det være lett å bli stemplet som sær. Men mens sjenerte kan ønske å være sosial og omgås andre, men ikke klarer eller tør, har introverte rett og slett ikke så stort behov for det. Det koster ofte mye energi å delta på sosiale tilstelninger med mange samtidig, og de introverte må «lade opp» med alenetid. De foretrekker heller mindre, mer oversiktlige selskaper" (ung.no). Veldig sant for meg - jeg foretrekker en rolig kveld hjemme, men synes også det er kjempemorsomt med en fest en gang i blant.

Å ikke ha så stort behov for å være sosial eller å omgås andre, kan jo høres negativ ut, så jeg vil forsøke å lage en sammenligning. La oss si at du er sulten - så du spiser til du er mett. Etter det er du ikke sulten lenger, og du kjenner derfor ikke noe behov for å spise. Det betyr ikke at du ikke liker å spise eller at du er uinteressert i mat - du bare har ikke behov for å spise akkurat nå. Når du føler sult igjen, kommer også behovet for å spise tilbake. På samme måte som man kan spise seg mett, kan man også bli "mett" på sosial interaksjon når det blir for mye - og at man derfor trenger en pause før man er sosial igjen.



"Innadvendte er ofte både kreative og fantasifulle, og ser man det sammen med deres evne til å fordype seg og reflektere, gir det noe av forklaringen på hvorfor nettopp mange kunstnere og forskere er innadvendte. Kjente innadvendte er for eksempel Steven Spielberg, Albert Einstein og Julia Roberts" (kk.no). Jeg har hele livet fått høre at jeg er kreativ, men om det er fordi jeg er innadvendt, er ikke lett å vite.

Å være introvert i et ekstrovert samfunn: "I vår hverdag blir vi i stor grad møtt av et ideal som hyller utadvendthet. Man er vellykket hvis man har gjennomslagskraft, sjarm og er nettopp - utadvendt. Men man kan jo spørre seg om hvorfor utadvendthet er så dominerende i samfunnet vårt. Det sies nemlig at et sted mellom 25 og 40 prosent av oss er innadvendte i større eller mindre grad. Noen er bevisste på at de trenger ro og alenetid, mens andre prøver å bli mer utadvendte. Sistnevnte gruppe kan ha søvnproblemer og føle seg slitne, og dette kan skyldes at de har et mer innadvendt lynne - sånn egentlig" (kk.no). "Hjerneforskning antyder at vi er født med overveiende innadvendte eller utadvendte trekk. Hvis man som innadvendt føler at man må oppføre seg utadvendt og være mye ute blant mennesker, blir man veldig sliten. Og man vil kanskje også oppleve at man føler seg utilstrekkelig [...]" (kk.no). "Ekstroverte vinner ofte lederstillinger (og andre stillinger) fordi de sprudler over av glede og begeistring og tar styring. Det er bare det at ekstroversjon ikke sier noe om hvor flink man er - verken faglig eller sosialt. Introverte er for eksempel de beste foredragsholderne og de flinkeste til å plassere mennesker" (klikk.no).

"En del tror at introverte er dårlige til å holde foredrag, småprate og slike ting. Det kan stemme, men ikke alltid. En introvert forbereder seg ofte grundigere og kan gå mer i dybden - og det er sjelden noe problem å få en introvert til å snakke om ting han eller hun kan noe om. De kan være faglig veldig dyktige og gode på å formidle, men kanskje ikke de mest spontane. Mye av ferdighetene introverte har, har kommet gjennom lang øving" (ung.no).



"Siden ekstroverte gjerne liker å prate, tror mange at de er dårlige til å lytte og høre på hva folk har å si. Også dette kan stemme, men ikke alltid. En ekstrovert stiller ofte åpne spørsmål og omformulerer det som sies. «Fortell mer om?» eller «Så du sier at?» kan få andre til å bli mer pratsomme enn de ellers ville vært. Det kan også gjøre at andre føler seg vel i deres selskap" (ung.no). "Der utadvendte ofte tenker mens de snakker, tenker innadvendte ofte før de snakker. Dessuten er innadvendte som regel veldig flinke til å lytte og har en evne til å få andre til å slappe av sammen med dem - selv de ekstroverte".

"Men hvordan kan introverte og ekstroverte være så forskjellige, hvis det bare er snakk om glidende overganger? Jo, fordi få befinner seg på ytterpunktene, det er de som er forskjellige. De fleste av oss som er mer på midten er ikke så forskjellig fra hverandre. Det du viser til verden, påvirker hva verden viser tilbake. Introverte lærer seg andre måter å være på enn ekstroverte" (klikk.no).



"Om du er introvert eller ekstrovert, er det viktig å godta deg selv som nettopp det. Det er helt greit at du hygger deg alene i stedet for å ville gå ut og treffe andre, og det er helt greit å være utadvendt og prate mye også. Det er ikke alltid lett å være den som skiller seg ut, men husk at alle har sine gode egenskaper. I et gruppearbeid trengs både han som snakker og får folk til å reagere på det de sier, og den som er stille en lang stund mens hun vurderer det som blir sagt før hun stiller et par veldig viktige spørsmål. Det er også viktig å huske på at alle ikke er som deg. Respekter forskjellene og finn ut hvordan dere kan dra nytte av ulikhetene!" (ung.no). "[...] innadvendte og utadvendte utfyller hverandre godt. For den utadvendte kommer ofte med mye energi og kjører på med en hel masse forslag, mens den innadvendte er den som kan gå i dybden og kanskje komme med noen forbehold" (kk.no).

"Ikke mystifiser det å være introvert eller ekstrovert. "Det handler bare om hvordan man best slapper av, hvor mye stimuli man trives med, og i hvilken kontekst" (kk.no).

Mange av påstandene fra artiklene jeg har hentet utsagn fra, er veldig generaliserende, så man må selvfølgelig ta høyde for individuelle forskjeller. Poenget er at det ene ikke er bedre enn det andre - enten du er introvert eller ekstrovert, innadvendt eller utadvendt, så er du god nok som du er. Håper dette innlegget avkreftet noen myter om introversjon, og at det kanskje skapte litt mer forståelse. Håper du som leser får en strålende dag!


Kilder:
http://www.klikk.no/helse/doktoronline/psykiskhelse/article1582733.ece
http://www.kk.no/livsstil/er-du-innadvendt-eller-utadvendt-24510
https://www.ung.no/identitet/3311_Innadvendt,_utadvendt_eller_midt_i_mellom.html

Takknemlighet


Et tips jeg vil komme med for å skape mer glede i hverdagen, er å begynne å øve seg på å tenke over hva man er takknemlig for. Det kan være lett å sette seg fast i tanken om alle tingene man synes man mangler - de tingene man skulle ønske man hadde. Ved å heller fokusere på hva man faktisk har, kan man kanskje føle seg mer tilfreds med livet man har.

Her er noen av tingene jeg er takknemlig for:

-Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har alle sansene mine, for det er ikke en selvfølge. Jeg kan se, høre, lukte, smake og føle. Jeg kan se alt det vakre som finnes i verden: solnedgang, stjernehimmel, nordlys, farger, natur, dyr og mennesker. Jeg kan lytte til sang og musikk og høre andre menneskers stemmer. Jeg kan kjenne lukten av sommer, vinter, høst og vår, lukten av nyklipt gress, lukten av deilig mat. Jeg kan kjenne smaken av all verdens mat og drikke. Jeg har følesansen min og jeg kan bevege meg: jeg kan kjenne regn og sol mot huden min, jeg kan løpe, svømme, hoppe, rulle i gresset - jeg kan gjøre hva jeg vil med kroppen min. Sansene mine gjør at jeg kan uttrykke meg og at jeg kan leve selvstendig.



 

-Jeg er takknemlig for at jeg er frisk.

-Jeg er takknemlig for kjæresten min. Takknemlig for at jeg får være samboer med min beste venn, støttespiller og partner. At jeg føler meg elsket. For livet vårt sammen.

-Jeg er takknemlig for venner og familie.



-Jeg er takknemlig for å være født i Norge. Med så mange mennesker som lider kun på grunn av plassen de ble født - som lider av sult, tørst, krig, forfølgelse og sykdom - er man bra heldig som ble født her. Jeg er takknemlig for friheten min. For rent vann og nok mat. For helsevesenet vårt. For alle mulighetene jeg har.

-Jeg er takknemlig for all den vakre naturen som finnes. For jorda vi lever på. 





-Jeg er takknemlig for at det finnes så mange gode, omsorgsfulle mennesker i verden - og at det finnes mennesker som virkelig kjemper for dyrs rettigheter.

-Jeg er takknemlig for alle de gode filmene, spillene og bøkene man kan fordype seg i. For all kunsten man kan oppleve.

-Jeg er takknemlig for alle de fine minnene jeg har.




Lag gjerne din egen takknemlighetsliste - det kan være fint å se hvor mye man egentlig har å sette pris på. Ønsker deg en fin dag!

Bildedryss - juni


Så langt har juni vært helt fantastisk. Vi har hatt mange varme, solfylte dager, og som en sann nordlænning blir jeg automatisk lykkelig når det er fint vær.





 

Jeg har kunnet nyte frokost ute på terrassen:






Jeg og kjæresten har tatt flere sene sykkelturer sammen. Det har til og med vært så varmt på kveldene at man har kunnet sykle uten genser/jakke (og det tror jeg aldri jeg har gjort så tidlig på året før, haha).








Vi har grillet flere ganger (anbefaler Hälsans Kök sine veganske burgere).




Jeg har badet ute to ganger, uten å fryse ihjel:




Og jeg har kunnet nyte dagene ute med en god bok:




Jeg gleder meg til resten av sommeren og er spent på hva den har å by på. Håper du får en strålende dag!


 

Dysmorfobi

Trigger warning: Dette innlegget tar opp temaene selvmord og plastisk kirurgi.

Det jeg vil snakke om i dagens innlegg er en sinnslidelse kalt dysmorfobi, eller body dysmorphic disorder (BDD). Løst oversatt fra den engelske Wikipedia-siden karakteriseres BDD som en sinnslidelse, hvor man er sykelig opptatt av og overbevist om at det er noe alvorlig galt med eget utseende, og at man tar ekstreme grep for å prøve å skjule eller fikse denne feilen. I noen tilfeller er denne "feilen" kun ren fantasi, men dersom det er en faktisk "feil" i utseende, blir dette ekstremt overdrevet/forsterket for den med BDD. Man har også påtrengende tanker om denne feilen, som kan oppta flere timer av dagen.

Anxiety and depression association of America forklarer lidelsen mer inngående på hjemmesiden sin - også her løst oversatt fra engelsk. De sier at de fleste av oss har ting vi ikke liker ved utseende vårt - en skjev nese, et ujevnt smil eller øyne som er for store eller for små. Selv om man er misfornøyd med disse ufullkommenhetene ved eget utseende, forstyrrer ikke disse tankene hverdagen din. Men folk som har dysmorforbi (BDD) tenker på feilene sine i timesvis hver dag. De kan ikke kontrollere de negative tankene og de tror ikke på folk som forteller dem at de ser bra/normal ut. Tankene deres kan føre til alvorlig emosjonell nød/severe emotional distress og forstyrre hvordan de fungerer i hverdagen. De kan bli borte fra skole eller jobb, unngå sosiale situasjoner og isolere seg selv, til og med fra familie og venner, fordi de er redd for at andre skal oppdage "feilene" deres. Noen går til og med så langt at de tar unødvendige plastiske operasjoner for å korrigere "feilene", og blir aldri fornøyd med resultatene.



Bilde tatt fra det jeg alltid har ansett som den verste vinkelen min, med tanke på nesen


Symptomer innebærer:
-En besettelse som er vanskelig å kontrollere, og som gjør det vanskelig for de med BDD å fokusere på noe annet enn ufullkommenheten/feilene sine. Dette kan føre til dårlig selvbilde, unngåelse av sosiale situasjoner og problemer på skole eller jobb.
-Tvangsmessig eller gjentagende atferd for å prøve å skjule eller forbedre "feilene" sine, selv om denne atferden vanligvis kun gir midlertidig lettelse. Eksempler på dette kan være: 
->kamuflasje (med kroppsholdning/vinkling, klær, sminke, hår, osv.).
->sammenligne kroppsdeler med andre sitt utseende
->søke etter operasjon
->sjekke i speil
->unngå speil
->plukke på hud
->overdreven "grooming"
->overdreven trening
->overdreven skifte av klær

"[...] deres subjektive ønske er å se normale ut. På tross av den intense opplevelsen av å være unormalt stygg, kan de kan godt ha et tiltrekkende ytre. En hvilken som helst kroppsdel kan være i fokus, men defekter knyttet til ansiktet, særlig nesen, huden og håret, er vanligst. Også bekymringer om kviser, rynker, arr, blekhet, rødme, klumpete nese eller skallethet forekommer ofte".

"Dysmorfofobi er antakelig langt vanligere enn tidligere antatt (0,7 - 2,3 %), og er fremdeles ukjent for mange klinikere. Lidelsen debuterer ofte i puberteten, og har et kronisk forløp uten adekvat behandling. Selv om tilstanden synes triviell for utenforstående, har den betydelige konsekvenser i form av sosial isolering, arbeidsuførhet, unødvendig kosmetisk kirurgi, psykiatrisk komorbiditet, selvmordsforsøk og selvmord. Anbefalt behandling er medikamentell (primært selektive serotoninreopptakshemmere) og kognitiv terapi".

BDD og andre mentale lidelser: Folk med BDD lider ofte også av angstlidelser som OCD eller sosial angst, i tillegg til depresjon og spiseforstyrrelser. BDD kan også feildiagnoseres som en av disse lidelsene fordi de deler lignende symptomer. Påtrengende tanker og gjentagende atferd fra BDD er lik besettelsene og tvangshandlingene til OCD, mens unngåelse av sosiale situasjoner er lik atferden til enkelte som lider av sosial angst.



Bilde fra 2011: Hvordan jeg så inderlig ønsket å se ut
 

Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen av dysmorfobi/BDD. Særlig i alderen 12-14 år, men jeg vil påstå at jeg følte det slik også frem til rundt 20-årsalderen. I mitt tilfelle var det hovedsakelig nesen, men også huden jeg var fiksert på. (Jeg begynte å slite med akne i 12-årsalderen, og er fremdeles plaget med det nå som 23-åring). Det er vanskelig å forklare til noen som aldri har hatt det slik, men over en periode på rundt åtte år, omhandlet nesen og huden min nesten alle tankene mine. Jeg tenkte konstant på hvilken vinkel jeg hadde ansiktet i, i forhold til menneskene rundt meg. Det verste for meg, var når folk kunne se nesen min i profil, så jeg var alltid besvisst på å unngå dette. Dersom det ikke gikk an å unngå, ble det vanskelig å konsentrere seg fordi jeg på innsiden hadde panikk over at noen kunne se nesen min i den vinkelen. Det var derfor ikke uvanlig at jeg i klasserommet satt foroverbøyd med håret foran ansiktet. Jeg var besatt av tanken på at nesen min var alt for stor for ansiktet mitt, og i mitt hode var stor lik stygg. Jeg hatet særlig hvordan nesen min så ut når jeg smilte, for da ble den enda bredere - og dermed større (og det hjalp heller ikke at jeg i tillegg hadde komplekser for smilet og tennene mine).

Jeg la alltid merke til alle andre sine neser, og tenkte hele tiden på hvor heldig alle disse menneskene med pene neser var (og i mitt hode var pene neser lik søte og små neser). Jeg la merke til hvilke jenter som ble sett på som pene av samfunnet og folk rundt meg, og kjente aldri igjen min egen nese i disse "pene" jentenes ansikter (hva som er pent er subjektivt, men media og filmer gir så klart et bilde av hva som er det "ideelle" utseende). Dette var med på å bekrefte hvor stygg min egen nese var - i mitt hode i hvertfall. Jeg sammenlignet altså min egen nese med andres konstant, og særlig én spesiell jente. Det var som en "broken record" i hodet mitt: "Hvorfor kan ikke min nese se slik ut?" Jeg var fast bestemt på å operere nesen min så fort jeg ble gammel nok og hadde penger nok til det. Jeg undersøkte hvor mye det ville koste, hvor man kunne gjøre det, og søkte ofte opp før/etter bilder av neseoperasjoner. Jeg unngikk speil så langt det lot seg gjøre, og jeg hatet å bli tatt bilder av, fordi jeg hatet hvordan nesen min så ut på bilder. Jeg husker at jeg som ungdom ofte spurte moren min om jeg hadde stor nese - for å få bekreftelse/avkreftelse på om det stemte. Jeg slet også med selvmordstanker, og disse tankene var verst i 12-14-årsalderen. Angående huden min, har jeg såklart alltid bare ønsket at den skulle bli fri for akne, fordi det alltid har føltes ut som et blikkfang (i negativ forstand). Når jeg gikk på videregående hendte det at jeg ble hjemme fra skolen på grunn av huden min, og jeg sa ofte nei til å bli med på ting på grunn av huden min - det gikk altså i største grad ut over livskvaliteten min. Jeg kommer til å lage et eget innlegg om akne, så jeg vil ikke gå nærmere inn på det nå.



Nese i profil, tatt i lite flatterende belysning




Bare for et par år siden ville det vært helt utenkelig å skulle dele et bilde av meg selv i profil, særlig smilende


Jeg vil trekke frem en case/pasienthistorie fra Tidsskriftet - Den norske legeforening sin nettside, for å understreke alvorligheten av dysmorfobi: "En 22 år gammel mann, 185 cm høy, mørk, pen og slank, er besatt av tanken på at han er for høy. Han måler høyden sin utallige ganger i løpet av dagen, og klarer i liten grad å konsentrere seg om annet. Dette går utover studier og venner. Han isolerer seg, og vurderer å ta sitt eget liv, dersom røntgenbilder av skjelettet skulle vise at han kommer til å vokse mer". Dette kan høres merkelig eller sinnsykt ut for andre, men jeg forstår denne personen og alvorligheten av tankene hans. Dette får meg til å tenke på at den negative måten ordet "sinnsyk" brukes, kanskje er med på å bidra til stigmatiseringen av mennesker med sinnslidelser/psykisk sykdom. For hvem vil vel fremstå som "sinnsyk"?

Jeg er ikke sikker på når ting endret seg, men jeg har ikke lenger like besettende tanker som før. Jeg har fremdeles dager hvor jeg ikke vil forlate huset fordi jeg føler meg så stygg, og dager hvor tanker om neseoperasjon er påtrengenede. Men jeg har kommet mye lengre i prosessen med å akseptere hvordan jeg ser ut. Ja, så er kanskje nesen min litt stor (den er til og med litt skjev og klumpete), men det betyr ikke at den - eller jeg - er stygg. Og jeg har ikke jevn eller feilfri hud, men jeg har fremdeles en kjæreste som synes at jeg er verdens nydeligste. Jeg begynte for et par år siden å ta bilder av meg selv fra ulike vinkler, i et forsøk på å venne meg til hvordan jeg ser ut og for å prøve å få et nytt syn på meg selv. Tanken var at hvis jeg ble vant til å se nesen min fra alle mulige vinkler, at jeg kanskje ville begynne å akseptere den mer. Og det har faktisk hjulpet meg. Både det å bli vant til å bli tatt bilde av - som jeg alltid har hatet - og det å se nesen min i profil på disse bildene - ser ut til å ha hjulpet på de besettende tankene. Jeg tror at det at jeg konfronterte min egen frykt var det som hjalp, sammen med årevis av jobbing med egne tankemønstre. BDD omhandler blant annet frykt for at andre skal oppdage "feilene" deres, så jeg blottlegger meg i dette innlegget som en slags utfordring til meg selv, og for å opplyse andre om sykdommen. Det er nok mange som aldri har hørt om dysmorfobi, og derfor mange som ikke forstår alvorligheten bak denne sinnslidelsen. Kanskje det å dele kan hjelpe meg - for hvordan kan jeg være redd for at andre skal oppdage feilene mine, dersom jeg allerede har delt dem med hele verden? Slik jeg ser det nå, er nesen min med på å gi meg et distinkt utseende - at den gir meg et slags særpreg - og det er overhode ikke en negativ ting.



Jeg har funnet ut at det finnes mennesker med neser som minner om min egen. (Bilde: pinimg.com).


Dersom du kjenner deg igjen i dette innlegget, trenger du ikke å føle deg teit eller overfladisk som er besatt over hvordan du ser ut - dersom tankene dine går ut over livskvaliteten din, ligger det nok et større problem bak. Det er nok nettopp denne frykten for å fremstå som overfladisk som gjør at mange lider i stillhet - kanskje har man fått kommentarer fra venner og familie om at utseende ikke er alt, at man er alt for utseendefiksert, at de ikke skjønner hva du er så misfornøyd med. Jeg tror mange møter mangel på forståelse og at mange føler seg alene om å ha det slik. Men for at man skal bli møtt med forståelse for en lidelse, er også folk nødt til å ha kunnskap om lidelsen. Jeg hadde ingen jeg kunne snakke med om mine tanker, for det var ingen som forsto hvordan jeg hadde det. Hvordan skal en 14-åring klare å si at h*n har selvmordtanker på grunn av utseende sitt, når h*n vet at "det finnes verre ting her i livet"? Når du har en besettelse er du full av irrasjonelle tanker, så det hjalp lite å tenke på at det finnes andre som har det verre og som har større problemer - det gjorde jo ikke lidelsen min noe mindre av den grunn. Jeg visste i hvertfall ikke at det fantes en lidelse kalt dysmorfobi som kunne gi meg en bedre forståelse av meg selv. Jeg håper derfor at dette innlegget kan være til hjelp for noen, og jeg setter uendelig stor pris på om du deler dette innlegget.


Kilder:
-https://www.adaa.org/understanding-anxiety/related-illnesses/other-related-conditions/body-dysmorphic-disorder-bdd
-https://en.wikipedia.org/wiki/Body_dysmorphic_disorder
-http://tidsskriftet.no/2003/03/oversiktsartikkel/dysmorfofobi-nytt-lys-pa-gammel-sykdom

Bilde:
-http://www.pinsdaddy.com/nice-braid-heavenly-hairstyles-pinterest_PogFEKcZL0dVejJt7Gr08S08NU2Q0KIwUdM*odGsXNPA8zduPgPP9ZVjvY4Aome9Pr3oxGQANNuPKaQvYBkkXg/6xqcC*ov3mV2aW50gMrLAiWzTTkKzhZkHDMwqjU9z7Fuh2Xu2Vnr2bj|Ij6WZTCeywSgQ9YjLfmNxe9wGCRfYFjzKovFrr7bheSjY1PgQuaaql3PnYK14oxQYRUkzg|6MKt731D3xqXjYw2SMctlrznEC2riT8MJLzIxXAddrxA/

 

Rotløs

De siste åtte årene har jeg ikke bodd på samme sted lenger enn ett skoleår om gangen, og jeg har begynt i en ny klasse hvert år fra 2009 og frem til 2015. Flyttingen har hovedakelig vært på grunn av skolegang. Dette har før til en slags rastløshet og en følelse av ikke å ha røtter noe sted. Det var en stor overgang fra å gå i samme klasse fra 1.-9. trinn, til så å skulle være i en ny klasse hvert år.



Det er akkurat som om denne vissheten om at hvert bosted var midlertidig, førte til en tankegang om at det ikke var noe vits i å bli kjent med folk, siden jeg uansett skulle flytte innen ett år var gått. Kanskje jeg prøvde å verne meg selv - dersom jeg ikke ble knyttet til noen, ville det heller ikke bli vanskelig eller trist å flytte. Derfor har jeg nok de siste åtte årene gjort meg selv veldig vanskelig å komme inn på for nye mennesker, og jeg har derfor selv en stor del av skylden for hvorfor jeg ikke får nye venner. Det er så klart et par mennesker jeg har blitt ekstra godt kjent med i løpet av disse årene, men disse vennskapene har som regel bare vart så lenge som det aktuelle skoleåret. Det er akkurat som om det bare blir vanskeligere og vanskeligere å bli kjent med andre, jo eldre man blir - man tar ulike retninger, både innenfor skole, jobb, familie og bosted - og så er man plutselig ikke en del av livene til hverandre lenger. Dette gjelder så klart ikke de dype vennskapene - der er man like nære venner uansett hva som skjer - og jeg er veldig takknemlig for de få, nære vennene jeg faktisk har.



Hjembygda Holmstad


Å skrive dette innlegget får meg til å reflektere rundt hvem jeg er i forhold til den yngste lillesøsteren min: Jeg har en lillesøster som er elleve år, og i de første leveårene hennes var jeg veldig tilgjengelig (siden jeg bodde hjemme). Men for henne må jeg jo de siste åtte årene - altså størsteparten av livet hennes - ha fremstått som veldig utilgjengelig og uforutsigbar. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg ("Hvem er jeg?") er vi veldig nære. Mellom all flyttingen jeg har gjort, har jeg bodd hjemme hver sommerferie, og hver høst var det hun det var verst å reise fra. Jeg har hatt (og har fortsatt) mye dårlig samvittighet for at jeg ikke kan være sammen med henne hver dag, og jeg vet ikke om det finnes en måte man kan bli kvitt denne følelsen. Hvordan takler dere andre storesøsken å måtte flytte vekk fra småsøskene deres?



For å sortere tanker og for å tydeliggjøre det hele litt, har jeg forsøkt å lage en tidslinje over skolegang og bosted fra 2009 og frem til i år:
2009: Begynte i 10.-klasse i Bø.
2010: Begynte 1.-året VGS på Sortland, droppet ut på grunn av senskader (se innlegget "Voldtatt").
2011: Begynte 1.-året VGS i Glomfjord.
2012: Begynte 2.-året VGS på Stokmarknes, bodde på Holmstad.
2013: Begynte 3.-året VGS på Sortland, bodde på Holmstad (ut fra hukommelse og bilder kan det virke som om jeg bodde hjemme i to år her, men jeg begynte i en ny klasse begge årene).
2014: Begynte 1.-året på universitet i Bodø.
2015: Begynte 2.-året på universitet på Stokmarknes (byttet fra campus til samlingsbasert, så byttet klasse), bodde i Narvik.
2016: Begynte 3.-året på universitet på Stokmarknes, bodde på Sortland.
2017: Ferdig med utdanningen, flyttet til et annet sted på Sortland.



Så mange timer i buss - måtte jo reise hjem på besøk 


Utsikt fra tursti i Narvik

 

Som man kan se, har det ikke vært så mye stabilitet i livet mitt siden før 2009 - det mest konstante har vært forholdet til kjæresten min, som begynte i 2010. Jeg tror alle trenger en viss form for stabilitet i livet sitt. Over kortere perioder kan det selvfølgelig være godt med nye omgivelser og mennesker, men jeg anbefaler ikke at dette blir en årlig ting, slik det ble for meg. Jeg er spent på å se om jeg blir boende her jeg er nå i mer enn ett år, nå som jeg er ferdig med utdanningen min. Jeg har en slags rastløshet inni meg. Det er akkurat som om jeg er innstilt på å flytte neste sommer også - tanken på å skulle være på ett sted lenger enn 10 måneder i strekk er fremdeles uvant. Hvem vet hvor jeg ender opp med å slå røtter.



Håper du som leser dette får en strålende dag, og at du har en eller annen form for stabilitet i livet ditt.


Nevnte innlegg:
-Hvem er jeg?: http://renatesteffenhaugen.blogg.no/1495445752_hvem_er_jeg.html
-Voldtatt: http://renatesteffenhaugen.blogg.no/1496590215_voldtatt.html

Nostalgi/Natsukashii

Etter det forrige innlegget ønsket jeg i dag å skrive om et litt lystigere tema: nemlig nostalgi. Jeg synes det japanske ordet/uttrykket natsukashii beskriver følelsen godt: følelsen du får når du blir påminnet om fortiden (på en positiv måte). Oversatt fra engelsk kommer disse eksemplene: Natsukashii er ordet du sier når du hører en sang du ikke har hørt på flere år, som du pleide å danse til inne på soverommet ditt når du var barn. Natsukashii er ordet du sier når du smaker på favorittisen du ikke har spist på flere år og husker tilbake på alle gangene du spiste den mens du gikk langs stranden. Natsukashii er ordet du bruker når du ser en leke fra barndommen din og husker hvor mye du elsket den.

Det er en egen, deilig følelse å kjenne på nostalgi eller natsukashii. Jeg elsker å se på gamle bilder og mimre, og jeg kan sitte i timesvis å mimre sammen med noen om felles opplevelser fra fortiden. Det er godt å ha fine minner og opplevelser å tenke tilbake på, særlig når ting er vanskelig. Jeg har prøvd å sette sammen en liste med ting som er natsukashii for meg, og her er den:

1. Noe av det første jeg tenker på er Dyra frå Hjorteparken (/Flukta frå Dyreskogen), som var en tegneserie som gikk på TV, som var dubbet til nynorsk. Jeg elsket den serien, og jeg føler meg som et barn igjen når jeg hører intro-musikken. Denne serien var sikkert grunnen til at jeg aldri følte på det nynorsk-hatet som så mange andre elever gjorde.



Bilde: NRK
 

2: Skjellefteå Camping og Vitbergsbadet i Skjelleftå. Vi var på camping her nesten hver eneste sommer når jeg var barn, og når jeg tenker på barndommen min, er det som regel disse minnene som dukker først opp. Det var moren min, stefaren min og oss fire søsken, sammen. Vi hadde en fast campingplass, rett ved siden av en liten sandkasse, og jeg husker at jeg brukte å tegne på treverket med små kullbiter som lå i sanden. Vi pleide å sparke på sparkesykler, løpe i barføtter på den lille asfaltveien som gikk gjennom campingen (og å skrape opp stortåa), plukke bringebær fra buskene, gå i skogen å plukke blåbær som vi tredde på strå, gå sammen til Vitbergsbadet og være der hele dagen - hvor vi spiste is og alt for salte pommes stripes, løpte opp til sklia, sprang uti bølgebassenget så snart alarmen gikk, og bare hadde det kjempemorsomt. Jeg husker grilling i forteltet, dager med varmt regn, hvor det luktet deilig våt jord i etterkant. At vi barna fikk gå alene til kiosken på campingen for å kjøpe godteri, at vi gikk til lekeplassen som var på den andre siden av campingen, og at vi brukte å leke sammen med barn fra andre familier som også var på camping. Det var tider det.

3. Play Station 1, og spillene Spyro, Klonoa, Crash Bandicoot og Rayman. Jeg elsket å spille og skulle gjerne ha spilt alle sammen om igjen nå. Crash Bandicoot kommer ut i år da, så det skal jeg absolutt kjøpe!



Bilde: PlayStation
 

4. Mummitrollet, Mumfie, Bjørnen i det blå hus. Jeg tror Mummitrollet var favoritt-serien min når jeg var liten, så introsangen kan jeg sikkert utenat den dag i dag.

5. Cartoon Network og FOX Kids: med programmene Tapper den pysete hunden, Samurai Jack, Tom & Jerry, Dexter, I am Weasel, Ku og Kylling, Ed, Ed'n' Eddy, Power Puff-jentene, Johnny Bravo, Totally spies, Digimon, Rugrats, Catdog, Spiderman, Hey Arnold, Grøsserne/Goosebumps (sistenevnte pleide jeg å gjemme meg under stuebordet for å se).



Bilde: randyadr.deviantart.com
 

6. Musene i Tornekrattet av Jill Barklem. Åh, jeg elsket den boka. Jeg fikk den i gave av mamma tror jeg, og jeg leste den om og om igjen. Jeg og lillesøsteren min brukte å se på bildene og kunne leke lenge ved å late som om vi var mus som bodde der.

7. Se og si: Ordboka mi av Kari Grossmann. Denne boka pleide jeg og lillesøsteren min å se i når vi var på overnatting hos besteforeldrene våre. Det er koselig å tenke på hvor lenge vi kunne ligge på kveldene med denne boka, og se på bildene og dikte opp historier.



Bilde: Kari Grossmann/Gyldendal Tiden
 

8. Lykketroll. Hver gang jeg hadde vært hos tannlegen, fikk jeg velge en gratis premie, og jeg valgte alltid et lykketroll (eller klistremerker dersom jeg allerede hadde samme troll).

9. Leketøy. Jeg hadde mange leker som betydde mye for meg, og som får meg til å føle nostalgi i dag: Betty Spaghetti, Barbie, figurer fra Kinder egg, fe/ballerina som man kunne spinne opp i lufta (kalles visst en Sky Dancer), lekehus, tegnekoffert, Gogo's, Furby (hadde aldri en selv, men det hadde søsteren min), og en babydukke som kunne bevege på ansiktet og gråte - jeg kalte ham for Robin og hadde han alltid i sengen sammen med meg.

10. Pokémon. Både TV-episodene, filmene og kortene. Jeg husker at episodene brukte å gå på TV tidlig på morgen, så i helgene så jeg alltid på dette. Samlet sett hadde vi søsken en svær stabel med Pokémon-kort. Jeg tror ikke noen av oss brukte kortene til å spille med, det var bare morsomt å samle på dem.

11: Sist, men ikke minst: Disney og Pixar. Jeg elsker Løvenes konge, Toy Story, Skjønnheten og udyret, Herkules, Tarzan, Mulan, Ringeren av Notre Dame, Veien til El Dorado, Et kongerike for en lama, samt mange av de nye filmene. Jeg vil nok aldri slutte å se disse filmene, uansett alder.



Bilde: Disney
 

Dette var et veldig koselig innlegg å lage, og det tok sin tid fordi jeg ble sittende å mimre så mye. Gjerne legg igjen en kommentar med ting som får deg til å føle nostalgi/natsukashii. Ha en strålende dag!


Kilder:
-https://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=89948
-http://www.complex.com/pop-culture/best-disney-animated-movies/
-http://gadgets.ndtv.com/games/news/soon-you-may-be-able-to-play-ps1-and-ps2-games-on-your-ps4-766822
-https://haikugirl.me/2014/07/13/word-of-the-week-%E6%87%90%E3%81%8B%E3%81%97%E3%81%84/
-http://randyadr.deviantart.com/art/Cartoon-Network-Wallpaper-Attempt-313755802
-https://tv.nrk.no/serie/dyra-i-hjorteparken/fals53002393/sesong-1/episode-1

Voldtatt

Advarsel: Dette innlegget kan oppleves som grafisk.

Når jeg var 16 år gammel ble jeg voldtatt. Jeg var full og sovnet på fest. Dette var første gang jeg drakk meg full. Jeg hadde kun smakt på alkohol én gang tidligere, så man kan trygt si at jeg hadde null oversikt over hvor mye jeg tålte, noe som førte til at jeg drakk alt for mye. Jeg husker kun korte glimt av det som skjedde: Noen som kler av meg bukse og undertøy og beføler kroppen min, før jeg blir båret inn på et mørkt soverom. Der inne kjenner jeg at noen tar meg bakfra, og det er alt jeg husker.

Neste kveld møter jeg en kompis på kveldstid, jeg har drukket og jeg sitter bakpå bæreren på sykkelen hans, mens vi sykler nede i sentrum. Jeg sier til ham at jeg tror jeg ble "pult i ræva" kvelden før, men at jeg ikke var sikker, fordi jeg aldri hadde opplevd det før, så jeg visste ikke hvordan det føltes - alt jeg visste var at jeg kunne kjenne at noe hadde skjedd der bake. Jeg kan så vidt huske at jeg sa dette til ham - han fortalte meg dette dagen etter - og jeg nektet først for å ha sagt noe slikt, men så kom det tilbake til meg.

Jeg levde i fornektelse den neste uken: jeg nektet å tro at noen hadde misbrukt kroppen min mens jeg var så og si bevisstløs, så jeg skjøv unna tankene som lå å ulmet under overflaten. Jeg visste hva det ville bety for psyken min hvis jeg tillot meg selv å huske, og hvis jeg innrømte for meg selv hva som hadde skjedd. Dessverre måtte jeg lære det på den harde måten. Helgen etter ble jeg med en venninne på fest på samme sted. Dette var før jeg hadde tatt innover meg alvorligheten av det som hadde skjedd helgen før, og jeg fortalte enda meg selv at jeg husket feil, men at jeg skulle være forsiktigere med drikken denne gangen. Selvfølgelig ble jeg like full denne gangen, og jeg ble voldtatt av to forskjellige menn den natten. "Heldigvis" var jeg så full mens det skjedde at jeg ikke husker så mye av det - bare glimt av at jeg blir båret inn på et mørkt rom, avkledd og så utnyttet.

Jeg latet som ingenting i flere uker/måneder etterpå. Jeg vekslet mellom å ha angst for hva som hadde skjedd, til å helt fornekte for meg selv at det hadde skjedd noe i det hele tatt. Jeg prøvde til og med å overbevise meg selv om at jeg kanskje hadde vært med på det - alt for å slippe tanken på at noen hadde brukt kroppen min mot min vilje - alt for å slippe tanken på å være et "offer". Jeg var dessuten usikker på om det i det hele tatt kunne kalles en voldtekt, siden jeg verken hadde blitt truet eller slått, og jeg kunne dessuten heller ikke huske om jeg hadde sagt nei. Jeg lærte i ettertid at det selvfølgelig også er en voldtekt dersom man tvinger seg på noen som sover, eller på noen som av andre grunner ikke er i stand til å gi samtykke - og en bortdrukket, sovende 16-åring faller såklart innenfor denne kategorien.

Man kan selvfølgelig ikke løpe fra sannheten i all evighet, og jeg ble til slutt nødt til å aksepterte hva som faktisk hadde skjedd. De to neste årene var helt jævlige: jeg ble deprimert og fikk jevnlige flashbacks fra hendelsene. Jeg kunne våkne midt på natten etter mareritt hvor jeg gjenopplevde de to nettene, hvor jeg da gråt så mye at jeg til slutt ikke fikk puste. Jeg ble kvalm og gråt hver gang jeg tenkte på hva disse voksne mennene hadde gjort med kroppen min, og jeg gikk rundt med en konstant følelse av å ha en jernklo i et fast grep rundt hjertet mitt. Jeg hadde ingen kontroll over når disse minnene kunne dukke opp, så jeg kunne plutselig få et flashback midt i en skoletime. Hvis vi kjørte forbi huset der det hadde skjedd, klarte jeg ikke engang å se i den retningen uten å bli kvalm. De fleste dagene orket jeg ikke annet enn å ligge på hybelen min, og jeg hadde lange perioder hvor alt jeg ønsket var å dø - jeg følte meg verdiløs og så ikke hvordan ting noen gang kunne komme til å bli bedre. Jeg var livredd for at noen skulle finne ut av hva som hadde skjedd, samtidig som jeg ønsket at noen skulle skjønne det og hjelpe meg.

I den tøffeste perioden var det kun én person jeg fortalte dette til, og det var kjæresten min - som jeg ble sammen med ca. en måned etter voldtektene. Jeg har flere ganger tenkt at hadde det ikke vært for ham, så er det ikke sikkert at jeg hadde vært her i dag. Det at jeg hadde noen å snakke med og som kunne støtte og trøste meg, var så utrolig viktig og jeg var helt avhengig av det for å komme meg gjennom hverdagen. Jeg droppet ut av skolen på grunn av alt fraværet og de dårlige karakterene som fulgte, men jeg fortlate fremdeles ikke familien min hva som var den egentlige grunnen til dette. Det at jeg ble hengende ett år bak alle andre på min alder, ble de første årene en konstant påminnelse om hva som hadde skjedd, og jeg begynte å bære på mye sinne. Etter to år med angst, depresjon, flashbacks og sinne oppsøkte jeg endelig psykolog, og dette var avgjørende for den mentale helsen min - og det er på grunn av denne hjelpen at jeg i dag har klart å legge voldtektene bak meg. Til høsten er det syv år siden jeg ble voldtatt, men det vil være noe jeg bærer med meg resten av livet.

Jeg anmeldte ikke voldtektene, men jeg skulle ønske at jeg hadde gjort det, slik at jeg kunne visst at jeg hadde gjort min del for å forhindre at noe lignende skulle skje med noen andre. Men det var flere grunner til at jeg ikke anmeldte:
-Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gå frem, og i hvertfall ikke hvordan jeg kunne gå frem uten at familien min fant ut av det.
-Jeg var redd for ikke å bli trodd - jeg var jo tross alt over den seksuelle lavalderen, så jeg følte at det ble ord mot ord.
-Jeg følte stor skam og følte at det var min egen feil.
-Jeg visste at jeg ikke hadde konkrete bevis, og jeg var klar over den store henleggelsesprosenten ved voldtektssaker. Jeg trodde at det ville føles ti ganger verre dersom jeg anmeldte, for så bare å få saken henlagt.
-Familien min var allerede inne i en vanskelig sak, så jeg ville ikke legge mer press eller bekymringer på foreldrene mine. Jeg hadde dessuten ikke peiling på hvordan jeg skulle få til å fortelle noe slikt til familien min.

Jeg husker at jeg selv savnet å snakke med noen som hadde opplevd det samme, men jeg visste ikke om noen jeg kunne henvende meg til. Jeg håper at dette innlegget kan hjelpe noen til å føle seg mindre alene, og kanskje få noen til å ta steget om å fortelle om voldtekten de har opplevd. Kanskje det kan få noen til å anmelde forbrytelsen de har blitt utsatt for eller oppsøke hjelp for plagene de har fått i etterkant. Jeg tror at jo flere som står frem og våger å snakke høyt om voldtekt, jo mindre tabubelagt vil voldtekt bli. Jeg vil være med på å bryte ned skamfølelsen som følger etter et seksuelt overgrep - og her mener jeg at åpenhet spiller en stor rolle. Vi må tørre å snakke om seksuelle overgrep og andre typer vold, slik at vi kan redusere skammen og skyldfølelsen som ofte følger med. Det burde ikke være slik at man skammer seg over å si at man har blitt voldtatt: Noen utnyttet kroppen din mot din vilje, og det var ikke din feil. Dette definerer ikke hvem du er, og du og kroppen din er heller ikke mindre verdt selv om du har blitt voldtatt. Du er kanskje redd for at menneskene rundt deg skal reagere eller oppføre seg annerledes rundt deg, men dette er uansett utenfor din kontroll. Du er viktig og du er verdifull, og ingen fortjener å bli voldtatt.

Dersom du har blitt utsatt for voldtekt eller andre seksuelle overgrep:
-Rett etter: Ring 116 117 for å komme i kontakt med legevakt. Dersom du ikke kommer igjennom, ring 113 (ambulanse) eller 112 (politi) - slik at du kan bli undersøkt og eventuelle bevis kan sikres. Ikke dusj eller skift klær før du har blitt undersøkt.
-Du kan også ringe alarmtelefon for barn og unge: 116 111 (gratis nødtelefon for barn og ungdom).
-Du kan undersøke (Google) om det finnes overgrepsmottak i nærheten.
-Du kan ta kontakt med DIXI Ressurssenter mot voldtekt: ring 22 44 40 50. DIXI tilbyr også gratis advokathjelp.
-Fortell det til noen du stoler på - ingen skal måtte bære på noe slikt alene.
-For noen er støtte og samtale fra famile og venner nok til å klare å komme seg gjennom tiden etter, mens andre trenger oppfølging fra profesjonelle. Mennesker reagerer forskjellig, men dersom du kjenner at overgrepet går ut over helsen eller livskvaliteten din, ta kontakt med lege, slik at dere kan bli enige om veien videre. For meg ble psykolog nødvendig for å komme videre, og dette hjalp meg med å slutte å gjenoppleve voldtektene.
-Trenger du noen å snakke med? Da kan du ringe Mental Helse sin hjelpetelefon, som har åpent 24 timer i døgnet. Telefonnummer: 116 123. Du kan også ta i bruk nettjenesten sidetmedord.no, hvor alle som skriver til en veileder vil få svar innen 48 timer.

Dette innlegget er mitt bidrag for å skape mer åpenhet rundt voldtekt og seksuelle overgrep. I tillegg vurderer jeg å starte en støttegruppe på facebook for mennesker som har blitt utsatt for voldtekt og andre seksuelle overgrep, da dette så vidt jeg kan se er ikke-eksisterende på denne plattformen i dag. (EDIT: I ettertid har jeg kommet over gruppa "NOK ER NOK! En støttegruppe mot seksuelle overgrep" - en lukket gruppe for mennesker som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, som også er åpen for pårørende). Bare vit at du ikke er alene og at det er mulig å bli bedre.

Gjerne lik og del dette innlegget, slik at det når ut til flest mulig mennesker. På forhånd tusen takk.

Renate Steffenhaugen


Les mer om voldtekt og hjelp i ettertiden her (klikkbare lenker):
-https://www.dixi.no/
-https://www.dixi.no/om-voldtekt
-https://www.ung.no/overgrep/
-https://dinutvei.no/om-vold/
-https://www.nrk.no/norge/flertallet-voldtas-av-en-de-kjenner
-https://www.amnesty.no/
-https://www.amnesty.no/aktuelt/et-alvorlig-samfunnsproblem

Hjelpetelefon:
-http://www.mentalhelse.no/
-http://www.sidetmedord.no/

Sinne/Loch Ness




Hun gjemte det dypt.
Lot det aldri komme opp til overflaten.
Det skapte uro, men vannflaten var stille.

"Ikke vær så sint".

Hun var nær ved å drukne hver gang hun lot det komme opp for å trekke pusten.
Hun skrek, spyttet ord og gråt inn i den myke puten.
Hun gråt seg tom.
Gjorde plass til nytt sinne.

Slik at hun kunne komme seg gjennom denne dagen også.

Renate Steffenhaugen

De fem kjærlighetsspråkene

Psykolog og forfatteren Gary Chapman skriver i boka The 5 Love Languages om hvordan vi har ulike måter å kommunisere kjærligheten vår på. Man kan fort overse den andres måte å vise at de elsker deg på, dersom du ikke er klar over at dette er deres måte å vise kjærlighet. Hvis man ikke er lydhør overfor den andre sitt kjærlighetsspråk, vil dette kunne føre til at vedkommende ikke føler seg anerkjent eller elsket. I boken sin deler Chapman de ulike kjærlighetsuttrykkene inn i fem kategorier eller kjærlighetsspråk. De er som følger:

Fysisk nærhet
Dette handler om berøring, kos, kyss og sex - det å ha positiv kroppskontakt med partneren sin. Mangel på fysisk nærhet kan for mange føles som en avvisning.

Tid og oppmerksomhet
Dette handler om å føle at partneren prioriterer deg: at partneren tar seg tid til å være fullt og helt (både fysisk og psykisk) til stede sammen med deg. Å sette av tid til å gjøre ting sammen, som for eksempel å spise middag sammen, gå en tur, dra på en reise, eller legge vekk PC og TV.

Verbal bekreftelse/anerkjennende ord
Mange trenger å høre at de er elsket og satt pris på av partneren sin, og har behov for å få ros og komplimenter for å føle seg anerkjent i forholdet. Dette kan også innebære kjærlighetserklæringer (f.eks. at partneren sier ordene "Jeg elsker deg"), støttende ord, at partneren uttrykker takknemlighet, osv.

Tjenester
Dette handler om å gjøre ting som man vet partneren setter pris på. Handler om å uttrykke kjærlighet ved å gjøre noe for partneren sin, slik som f.eks. å lage middag, ta oppvasken, vaske klær, bære ut søpla, støvsuge, klippe plenen, gi massasje, osv.

Gaver
For noen kan det å motta en blomsterbukett eller en bok de lenge har ønsket seg, være den største kjærlighetserklæringen av alle. Handler om å gi partneren små eller store oppmerksomheter, ved å finne noe man vet partneren vil sette pris på, og å gi dem dette.



God kommunikasjon er avgjørende for et godt forhold, og jeg tror det er viktig å snakke med partneren sin om disse kjærlighetsspråkene - for å få en bedre forståelse for partneren sin og behovene deres. Mange forhold begynner å skrante på grunn av forventninger som ikke blir møtt - og dersom man da ikke er god til å kommunisere, kan det hende at begge parter føler de har gjort alt de kan for å vise anerkjennelse og kjærlighet, uten at partneren har skjønt at dette er deres måte å vise det på. Dersom f.eks. den ene parten savner å høre ordene: "Jeg elsker deg" fordi h*n har anerkjennende ord som ett av sine kjærlighetsspråk, vil dette kunne føre til usikkerhet dersom partneren ikke sier det så ofte. Men partneren på sin side, har kanskje tjenester som sitt kjærlighetsspråk, og synes kanskje h*n viser det veldig godt på den måten. Det handler om å bli bevisst på hverandre sine måter å uttrykke kjærlighet på, og å bli kjent med hva som er viktig for partneren for å føle seg elsket. Å stille hverandre spørsmålet "Hva kan jeg gjøre for at du skal føle deg elsket av meg?" kan være et godt utgangspunkt. Selv om man snakker om dette og blir kjent med hverandres kjærlighetsspråk, betyr ikke det at man skal forvente at partneren skal endre seg totalt. Men dersom forholdet er viktig for begge parter, mener jeg at man må være villig til å inngå kompromisser, og å prøve å "snakke" parterens språk. (Jeg vil bare understreke at kompromissene jeg snakker om, ikke innebærer ting som kontrollerer parteren - slik som f.eks. "Hvis du elsker meg, lar du meg få passordet til mobilen/facebooken din").

For min egen del er tid/oppmerksomhet og fysisk nærhet det viktigste, etterfulgt av tjenester og verbal bekreftelse. Gaver er ikke en del av mitt kjærlighetsspråk. Jeg mener at handling sier mer enn ord: Det hjelper ikke hvor mye noen sier at de elsker meg, dersom ikke handlingene deres også bekrefter dette.

Jeg vil avslutte med et utdrag fra familieverden.no: "Uansett hvordan du blir vist kjærlighet - så husk å ta imot den. Det hjelper ikke mye om kjæresten sier: "Så fin du er i dag!" hvis du svarer: "Var jeg ikke fin i går da?" Si takk for gode ord, tjenester og gaver".

Håper dette innlegget kan være til hjelp for noen. Ha en fin dag videre!


Kilder:
http://www.familieverden.no/Samliv/Parforhold/Hvilket-kjarlighetssprak-snakker-du/
http://www.klikk.no/helse/velvare/sexogsamliv/snakker-du-og-kjaeresten-samme-kjaerlighetssprak-2476138
https://www.nrk.no/livsstil/fem-mater-a-elske-pa-1.11366183

Mine pet peeves

Noen av dere lurer kanskje på hva en pet peeve er for noe? Ifølge Wikipedia er en pet peeve en mindre irritasjon, som et individ ser på som ekstra irriterende, i større grad enn hva andre kanskje synes. Et typisk eksempel på dette er slafsing. Jeg ser ikke på meg selv som en person som blir lett irritert, men jeg har likevel et par pet peeves, som jeg nå vil presentere i tilfeldig rekkefølge.

Å bli tatt på ansiktet.
Jeg hater når andre mennesker tar eller stryker på ansiktet mitt. Jeg vet ikke hvorfor, men tror kanskje det henger sammen med at hender generelt sett er skitne - og det at jeg vet at det er så mange som ikke vasker hendene etter at de har vært på do, ew, *grøss*. Selv om jeg vet at kjæresten har god håndhygiene, er det likevel skikkelig ubehagelig dersom han stryker meg på kinnet, og irriterende dersom han fortsetter.



Haha, har ganske heftige Paint-skills!


Åpne skapdører.
Kjøkkenskapdører som står på gløtt, skuffer som ikke er helt igjen - jeg takler det ikke. Dersom jeg sitter i sofaen i stua og plutselig legger merke til en skapdør som står på gløtt på kjøkkenet, så klarer jeg ikke å slappe av - jeg bare gå å lukke den igjen. Kan vel kanskje ses på som voksenlivets versjon av soveromsdøra til en ungdom: "Lukk igjen døra etter deg, da!"



Vannkraner som står på over lengre tid.
Jeg har en kjæreste som kan la vannkranen stå på i flere minutter for å få vannet kaldt nok til å drikke, noe jeg av en eller annen grunn synes er skikkelig irriterende. Jeg bare får en sterk følelse av at vi sløser så mye vann, og jeg har lyst til å slå av kranen. Jeg skylder på Sesam stasjon og sangen Spar på vannet (vannet, vannet, vannet).



Tapte ord.
Du vet når du prøver å kommer på noe, men så klarer du ikke å huske det du prøver å komme frem til? Jeg bare MÅ finne ut av det, jeg klarer ikke å slappe av før jeg finner ut av det. For eksempel hvis jeg sier: "Åh, det der er jo han som spilte i den filmen, han der..." -> klarer ikke å slippe det, selv om motparten forsto hvem jeg mente. Jeg må bare finne frem til det konkrete svaret, for egen sjelefreds skyld, haha. Hvis jeg prøver å komme på et konkret ord, som beskriver det jeg mener, uten at jeg klarer å komme på det, så vil det ligge å kverne i bakhodet helt frem til jeg husker det. Da kan jeg plutselig en halvtime senere bryte ut med: "Nostalgisk! Det var ordet nostalgisk jeg lette etter!"

Jeg prøvde forresten å finne et bilde som kunne passe med tittelen "Pet peeves", hvor jeg da tok med et bilde av et "pet/kjæledyr", og kom over et gammelt bilde som var for stygt og morsomt til å ikke å ta med:



Ønsker deg en strålende dag! Legg gjerne igjen en kommentar her på bloggen med dine egne pet peeves, det hadde vært interessant å lese.


Kilde: https://en.wikipedia.org/wiki/Pet_peeve

Hvordan skal jeg klare å være pedagogisk leder?

Jeg fikk en kommentar som inspirerte meg til å skrive dagens innlegg. Jeg fant fort ut at svaret kom til å bli så langt at jeg like gjerne kunne lage et eget innlegg om det. Dette er et spørsmål jeg har regnet med at skulle dukke opp, og det er sikkert flere som har tenkt i lignende baner. Kommentaren lød slik:

"Hei! Jeg har lest innleggene dine over en tid nå. Jeg undrer over hvordan du som er så sjenert og introvert kan klare å utøve din jobb i forhold til å møte voksne/foresatte i barnehagen. Da tenker jeg på foreldresamtaler, ta opp vanskelige tema og også kritikk på deg som person? Har også merket meg en del selvmotsigelser i dine innlegg..."

For det første: Setter stor pris på alle kommentarer, så takk for det. Jeg kan skjønne denne tankegangen, ut fra de innleggene jeg så langt har publisert. Innlegget "Sjenert og introvert eller sosial angst?" er tanker og refleksjoner rundt hvordan samspill med andre har føltes for meg fra jeg var liten - og størsteparten av innlegget er skrevet i fortid. I innlegget skriver jeg om de verste periodene mine, og mesteparten av tankene og følelsene jeg hadde da, er ikke gjeldene for hvordan det er for meg i dag. I innlegget nevnte jeg så vidt det å være introvert, men jeg skrev ingenting videre om det i innlegget, men jeg har tenkt å skrive et eget innlegg om det, da det er noe annet enn å være sjenert. Det å være introvert vil ikke påvirke evnen min til å samspille med foreldre/foresatte. Sjenanse på den andre siden, kan jeg skjønne at settes i sammenheng med det å ha jobb i barnehage. Det at jeg tidligere har skrevet at jeg har følt at jeg ikke får til å samspille eller ikke vet hvordan man gjør det - betyr ikke at det er slik - men det har vært slik det har føltes for meg, subjektivt sett. Jeg har jo så klart samspillsevner, men hvordan det har føltes på innsiden mens jeg har samspilt med andre, er det jeg har skrevet om i det tidligere innlegget.

Så hvordan vil jeg som er sjenert klare å utøve min jobb i forhold til å møte voksne/foresatte i barnehagen, med tanke på foreldresamtaler, det å ta opp vanskelige tema, og det å ta imot kritikk av meg selv? I livene våre har vi ulike roller. Rollen som kun Renate har vært det jeg har slitt med - meg i min private/personlige rolle, i møte med andre i sin private/personlige rolle. Rollen som barnehagelærer eller som pedagogisk leder vil være noe helt annet - dette vil først og fremst (men ikke utelukkende) være en profesjonell rolle. Jeg brenner virkelig for barns beste, så det å ta opp vanskelige tema er ikke noe jeg kommer til å nøle med. I forhold til foreldresamtaler: jeg har aldri hatt en foreldresamtale før, så dette er jo noe jeg må lære og få erfaring med, men samtalen har jo et visst oppsett og er jo til for å skape et godt forhold mellom foreldrene og barnehage, samt for å utveksle informasjon om barnet. Selv om jeg er sjenert, er ikke dette noe jeg vil la gå ut over jobben min. Å ta i mot kritikk ser jeg heller ikke på som noe problem, det er ikke slik at det ikke går an å snakke med meg - jeg er faktisk en veldig god lytter.



Barn på en storbarnsavdeling som lagde meg en "indianer-krone", og som oppfordret meg til å ta bilde av mesterverket de hadde lagd.


Altså, det er jo umulig å overføre hele meg inn i noen få innlegg, så det er jo mer til meg enn det jeg har skrevet om i de tidligere innleggene. I en rolle som leder vil det være klart for meg hva som er forventet, og jeg vil opptre deretter. Jeg er trygg på kunnskapene som jeg har tilegnet meg under utdanningen, jeg er ansvarlig, pliktoppfyllende, jeg er opptatt av at alle skal få komme med synspunktene sine, jeg er rettferdig, jeg elsker barn, og brenner som sagt for barns beste - så derfor vil jeg heller ikke være redd for å ta vanskelige valg, og jeg vil også være opptatt av å komme med begrunnelser for disse valgene. Når jeg får meg jobb, vil jeg jo såklart gjøre mitt beste for å skape gode relasjoner med både kollegaer og foreldre - vi vil jo alle barnas beste, og da er det viktig med god kommunikasjon. Som tidligere nevnt har jeg alltid følt at jeg har hatt ganske god selvtillit - altså god tro på egne prestasjoner - selv om selvfølelsen min har vært på bunn. I en profesjonell rolle ser jeg for meg at det er selvtilliten rundt profesjonen som vil være fremtredende for meg - det er ikke slik at jeg tenker på mitt fremtidige yrke med frykt, men mer med spenning og glede. Jeg vil først og fremst ha rolle som leder eller pedagog, og ikke rolle som Renate og sjenert - sjenansen er jo ikke hele meg, den er bare en liten del av meg.

I forhold til selvmotsigelser i innleggene: Jeg er ikke helt sikker på hva dette referer til, men jeg skal prøve å svare så godt jeg kan. En person har flere sider. Selv om jeg tidligere har slitt veldig - og da mener jeg hvordan det har føltes inni meg - med sampill, betyr ikke dette at det er slik det er nå, eller at jeg ikke sampiller med andre mennesker i det hele tatt. Sjenansen er ikke hele meg, jeg er så mye, mye mer. Selv om jeg har vært engstelig i én situasjon og hatt elendig selvfølelse, kan jeg ha hatt veldig god selvtillit på et annet område. For eksempel det å stå på scenen å synge, selv om jeg har vært engstelig i møte med folk - for igjen, da er det en annen rolle, og da gjorde jeg noe jeg hadde god selvtillit på. Jeg kan også dra frem et annet eksempel jeg ikke har skrevet om før: slik som at jeg kan ha gjort det kjempebra på muntlig-eksamener, når det kun har vært meg og sensorer til stede. Da har jeg tatt rollen som student/eksamenskandidat, og latt selvtilliten i dette faget få lyse igjennom. Hvis det referer til det at jeg har venner og kjæreste til tross for at jeg tidligere har slitt: så er dette mennesker jeg har blitt kjent med over tid, og som jeg har blitt trygge på - og som jeg da tør å være meg selv sammen med. Som sagt, man har flere sider, og sjenansen min er ikke-eksiterende sammen med mennesker jeg kjenner godt. I en jobb vil jeg så klart bli godt kjent med både kollegaer og foreldre, og jeg tør å si at jeg tror jeg kunne gjort en veldig god jobb. Hvis du har lest innleggene "Mine beste egenskaper" og "Å sammenligne seg selv med andre" så kan du se at jeg tidligere har tatt opp dette med at jeg er reflektert og ikke er redd for å ta opp viktige tema, og at jeg er opptatt av hvordan jeg kan bli den beste versjonen av meg selv.



Jeg tror uansett at det viktigste for foreldre/foresatte er at barna har det bra i barnehagen, og de voksne som jobber der klarer å skape et tilbud av god kvalitet. Jeg tror at engasjementet og gleden min rundt det å jobbe med barn, vil lyse igjennom til foreldre/foresatte, og jeg mener selv at jeg har forutsetningene som skal til for å kunne skape et godt foreldresamarbeid. Jeg ser på barns medvirkning som avgjørende for trivselen deres (noe som forutsetter at man klarer å være mentalt til stede i samspill med barna og å forstå hva det er de uttrykker) og da vil jeg selvfølgelig gjøre mitt beste for å få en god relasjon til de som kjenner barna best: nemlig foreldre/foresatte.

Så, et menneske har både gode og dårlige sider. Man kan ha en fortid med ting man har slitt med, men det betyr ikke at man nødvendigvis sliter med dette resten av livet. Håper dette innlegget svarte på spørsmålet ditt. Ha en fin dag videre!

Innleggene nevnt i teksten:
Sjenert og introvert eller sosial angst?: http://renatesteffenhaugen.blogg.no/1495288814_sjenert_og_introvert_eller_sosial_angst.html
Mine beste egenskaper: http://renatesteffenhaugen.blogg.no/1495875631_mine_beste_egenskaper.html
Å sammenligne seg selv med andre: http://renatesteffenhaugen.blogg.no/1495706410__sammenligne_seg_selv_med_andre.html

Mine beste egenskaper

I forrige innlegg presenterte jeg mine åtte verste egenskaper, så i dag vil jeg presentere mine åtte beste. Du kan lese forrige innlegg HER.

1. Jeg er god til å se det positive i så og si alle situasjoner. Jeg vil nesten kalle meg selv en optimist - noe som er en helomvending fra mine pessimistiske ungdomsår.

2. Jeg er "open minded" og veldig empatisk. Det skal bra mye til før jeg dømmer en person og jeg prøver alltid å forstå grunnen bak folks handlinger. Unntakene er selvfølgelig mennesker som har: forgrepet seg på barn, som har voldtatt noen, som har drept noen i kaldt blod, som har mishandlet dyr eller barn, eller som utøver blind vold. Så med mindre du påfører andre skapninger lidelse med glede og med vilje, så er du good to go i mine øyne. Jeg dømmer helt ærlig ikke mennesker ut fra verken hudfarge, religion, legning/seksuell orientering, klær, utseende, økonomi, eller ut fra én dum handling eller feiltak. Det som er avgjørende for meg, er atferden og personligheten til andre mennesker - og hvordan disse personene får meg til å føle meg når jeg er sammen med dem. Jeg har for eksempel lite til overs for mennesker som kommer med rasistiske utsagn eller som kommer med dømmende kommentarer kun basert på noen andres ytre.



3. Jeg er morsom og kjapp i replikken. Det er kanskje verdens kleineste ting å si, men jeg synes selvfølgelig at jeg selv er kjempemorsom - og mine nærmeste kan bekrefte at jeg er det, haha. Bekjente og fremmede får så klart ikke se denne siden av meg, så du må nok bare ta meg på ordet eller bli godt kjent med meg.

4. Jeg er snill: jeg vil at de rundt meg skal ha det bra. Av og til er jeg kanskje litt for snill.

5. Jeg har alltid fått høre at jeg er kreativ, så jeg tar det med i denne listen. Som tidligere nevnt elsker jeg å synge, skrive, ta bilder og å tegne - og jeg har også prøvd meg på scrapbooking. Jeg synes det er kjempemorsomt å skape ting og å uttrykke meg på forskjellige måter.



6. Jeg er reflektert og god til å tenke kritisk. Jeg føler jeg er en person med mange spørsmål, og jeg tar ikke alt folk sier for god fisk. Jeg synes det er viktig at man har et åpent sinn, at man klarer å se ting fra ulike synspunkt, og at man er åpen for at ting kanskje ikke alltid er som man først tror. Det er hovedsakelig på grunn av dette punktet og punkt nr. 2 at jeg fant ut at jeg ville bli veganer (eliminere inntak og kjøp av animalske "produkter").

7. Jeg er ærlig og jeg er ikke så veldig redd for å konfrontere andre om viktige saker. Til tross for at jeg mistenker at jeg størsteparten av livet har lidd av sosial angst, så er jeg god til å argumentere og å snakke for meg (men jeg må føle meg trygg i situasjonen). Jeg er veldig logisk av meg, og synes det er veldig interessant å diskutere med andre på en saklig måte - gjerne i tekstform, slik at man får tid til å forme et gjennomtenkt svar.

8. Jeg er god til å lage mat og til å prøve nye retter. Jeg elsker å få til å lage et godt måltid og jeg synes det er spennende å teste ut nye oppskrifter. Å skifte over til et plantebasert kosthold har virkelig åpnet opp en helt ny verden av smaker og matretter, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har spist så god mat som det jeg gjør nå.



Sånn, det var noen av de beste egenskapene mine. Jeg synes det er viktig å ha evne til å se de gode sidene sine, og ikke bare de negative. Det er lov til å framsnakke seg selv, men det kan virke som om det fremdeles er et slags stigma rundt det å snakke positivt om seg selv. Gjør du det, står du i fare for å bli sett på som selvgod - altså i negativ forstand - noe som er ganske sykt. Det finnes jo folk som synes det er direkte ubehagelig å "skryte" av seg selv på jobbintervju, og folk som har vanskeligheter med å komme på én eneste positiv ting ved seg selv. Det å synes at man selv er god, burde jo være noe alle streber etter. Jeg vil derfor oppfordre de som kanskje sliter litt med å framsnakke seg selv, til å legge igjen en kommentar med én eller flere gode egenskaper de har. Håper du får en fin dag!

 

Mine verste egenskaper

Jeg tenkte det kunne være morsomt å sette sammen en liste av mine beste og mine verste egenskaper, da jeg selv liker å lese lignende innlegg fra andre. Ut fra tittelen kan man se at jeg vil starte med det verste, slik at jeg kan spare det beste til slutt.

1. Jeg har elendig retningssans og det jeg er aller dårligst på her i verden må nok være geografi. Jeg møtte nettopp noen for første gang, og i løpet av de første fem minuttene hadde jeg allerede klart å dumme meg ut i forhold til mine geografiske "kunnskaper". Jeg bare: "Ja, det er Sigerfjord på andre siden, og så videre der borte er Hognfjorden". Ble møtt av et nølende: "Nei, det er i den andre retningen..." Jeg måtte bare le av meg selv, for dette er typisk meg - så det var førsteinntrykket sitt det, haha. Bare for å understreke hvor ille retningssansen min er, så klarte jeg en gang (for mange år siden, vel og merke) å bli desorientert i Sortland sentrum - en sted som er så lite som du får det, og som jeg hadde vært i utallige ganger før. Ikke spør meg hvordan jeg fikk til det, for det aner jeg ikke selv engang. Jeg har aldri skjønt meg på kart og kompass, så orientering er min nemesis. Jeg har heldigvis funnet trøst i å ha en bestevenninne som heller ikke har så god retningssans - og som jeg deler morsomme minner med fra den gangen vi ble satt som par i en orienteringsløype på barne-/ungdomsskolen. Jeg er ganske sikker på at dersom jeg hadde vært en plante, så hadde jeg grodd nedover i stedet for oppover. Dette minner meg forresten på at jeg ikke eier grønne fingre - så det å få planter til å gro eller heller ikke en egenskap jeg kan skryte på meg.



Bilde hentet fra: https://www.fast-growing-trees.com/blog/5-keys-grow-organic-fruit/


2. Jeg har en uvane med å rette på folk som sier feil, hovedsakelig kjæresten min - selv om jeg hater at folk gjør dette mot meg. Jeg vil forsvare meg med å si at jeg har forbedret meg veldig, og at det er noe jeg jobber med, haha (selv om det er vanskelig å kontrollere, fordi jeg føler en så sterk trang til å gjøre det). Dette gjelder forøvring også overfor meg selv: Dersom jeg skal forklare noe, får jeg ikke ro i kroppen før jeg kommer på det konkrete ordet jeg leter etter.

3. Jeg har alltid vært en perfeksjonist og en overtenker, noe som er utrolig slitsomt, fordi man aldri blir 100% fornøyd med det man gjør. Klart det kan være positivt i enkelte tilfeller, men som oftest fungerer det som en gledesdreper og som en tidstyv. Jeg har alt for lett for å henge meg opp i små detaljer, og å bruke masse tid på dette. Dette er også noe jeg har jobbet for å forbedre, for man kan ikke gjøre alt "perfekt" eller best, og det gjør heller ingenting.

4. Jeg vil påstå at jeg er en kronisk forsent-kommer. Eller mer en komme-akkurat-tidsnok'er - men dette oppfattes likevel som å være for sen i forhold til de kulturelle normene våre. Jeg er rett og slett en alt for stor tidsoptimist og undervurderer hvor lang tid ting tar. Kjæresten min kaller meg for "fashionably late". Jeg leste en gang at folk som alltid kommer for sent, oppfatter ett minutt som lengre tid enn folk som alltid kommer i god tid, noe jeg er overbevist om at stemmer. Jeg må derfor sette av veldig god tid dersom jeg skal klare å komme 5-10 minutter for tidlig (og kan i enkelte tilfeller da ende opp med å komme 25 minutter for tidlig i stedet). Et håndledds-ur kunne sikkert derfor vært en god investering for meg.



Bilde: Jakub Luksch, hentet fra: https://pixabay.com/no/lommeur-juvel-kjede-stein-tid-560937/


5. Jeg har tidligere kommet innom prokrastinasjon i innlegget Pomodoro mot prokrastinering - men dette har bare vært gjeldene i studiesammenheng, når det kun har vært meg selv dette har gått ut over. (Hallo, fremtidige arbeidsgiver! Les gjerne innlegget Mine beste egenskaper også).

6. Smalltalk. Jeg hater det og får det heller ikke til. Jeg elsker "dype" samtaler hvor man faktisk blir kjent med en person, og misliker sterkt følelsen av at en person stiller spørsmål som h*n egentlig ikke bryr seg om svaret på eller som h*n føler seg tvunget til å stille kun fordi det er det som er høflig å gjøre. Smalltalk med folk som virker oppriktige går greit, og kan faktisk være hyggelig, men folk som gjør det kun for å fylle stillheten og som ikke er mentalt til stede (eller som med hele kroppsspråket viser at de er totalt uinteressert i svaret ditt), er ikke noe morsomt. 

7. Jeg er helt elendig til å trøste folk. Det går helt fint å trøste barn, men jeg føler selv at jeg ikke aner hvordan man skal trøste voksne mennesker. Det er ikke det at jeg ikke bryr meg, jeg bare aner ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg prøver selvfølgelig så godt jeg kan, og jeg har funnet ut det som regel hjelper å lytte og å eventuelt gi en klem.



Bilde: Allie Brosh/Hyperbole and a half. Hentet fra: http://hyperboleandahalf.blogspot.no/2013/05/depression-part-two.html


8. Jeg tror jeg kan fremstå som overlegen og bitchy overfor folk jeg ikke kjenner, men jeg er egentlig bare veldig usikker i møte med nye mennesker. Jeg synes dog jeg er på bedringens vei her også - og tør i mye større grad (nå enn før) å selv initiere til samspill med folk jeg ikke kjenner så godt.

Håper du likte denne uhøytidelige samlingen av mine mindre gode egenskaper - jeg synes i hvertfall det var veldig morsomt å lage den! Jeg synes at det er viktig å kunne le litt av seg selv, og at man ikke tar seg selv alt for høytidelig. Takk for at du leste, og ha en strålende dag!

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Renate Steffenhaugen

Renate Steffenhaugen

23, Sortland

Hei! Jeg heter Renate, er 23 år gammel og kommer fra Nord-Norge. Jeg har merket at skriving har en terapautisk effekt på meg, så planen er å bruke denne bloggen til å reflektere rundt livet og verden vi lever i og generelt skrive om alt som interesserer meg. Jeg er en stor fan av åpenhet og bryting av tabuer, så jeg føler at det er på tide at jeg selv bidrar til dette. Jeg brenner for temaene psykisk helse og veganisme.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits